56 år er gått siden Rut Tellefsen (84), den gangen ung skuespiller ved Det norske teatret, spilte Kristin for første gang.

Da var hun den stolte og viljesterke Kristin som trosset sin høyt elskede far for å få Erlend, sitt livs lidenskap. I morgen søndag står Rut Tellefsen mellom de tykke middelaldermurene på Reins kloster og spiller igjen Kristin fra Sigrid Undsets middelaldertrilogi.

–En aldrende Kristin, nå enke, er nådd fram til klosteret på Rein. Svartedauden herjer. Det skal bli de siste timene av Kristins liv, forteller Rut Tellefsen. Med «vi» mener hun lokale skuespillere og kor i Rissa, og sin skuespillerkollega og venn, John Yngvar Fearnley. Han spiller Ulv, Erlends væpner og trofaste barndomsvenn, som kommer med bud om at Kristins to sønner i klostret på Tautra er døde av pesten.

Sterkeste kvinneportrett

– Kristin har angret hele livet på sin stridbarhet og tross. Nå leter hun etter forsoning. Vi møter henne sammen med nonnene som steller de pestsyke. Kristin trosser hedenskap og uforstand hos bygdefolket for å berge en liten gutt fra å bli blodoffer for livredde menneskers forsøk på å stagge farsotten. Hun trosser den dødelige smitten for å få det pestbefengte liket av guttens mor gravlagt i vigd jord, og betaler for begravelse og sjelemesse over henne med sin eneste kapital, ringen hun har båret siden bryllupet med Erlend.

– Livet forsones, og de løse trådene i livet knyttes?

– Sigrid Undset fikk ikke Nobelprisen i litteratur uten grunn, svarer Rut Tellefsen.

– Gjennom Kristin-trilogien skapte Undset det ene av de to sterkeste kvinneportrettene i norsk litteratur. Det andre skal Johan Falkberget ha æren for, det er An-Magritt.

Norsk teaters Grand Lady

At Rut Tellefsen er norsk teaters Grand lady, blir lysende klart – om det overhodet skulle vært noen tvil – bare etter få minutters samtale over et respatexbord på Fosenferja, på vei til Klosterdagen på Rein. Den erfarne skuespilleren sitter med hele forståelsen innabords, men konkludere gjør hun ikke. Hun forteller og viser, og resten er opp til deg som ser og hører. Reins kloster kjenner hun godt fra tidligere opptredener, også da i samarbeid med Eli Sørensen, årets dramaturg og regissør på Rein.

Rut Tellefsen har satt uslettelige spor etter seg i norsk teater med en rekke sentrale roller fra verdensdramatikken.

–Jeg var heldig i starten, sier hun selv.

– Etter «Kransen» på Det norske teatret i Tormod Skagestads dramatisering fikk jeg sjansen igjen i 1960 med «Husfrue», og i 1963 med «Korset». Teatret turnerte land og strand rundt med Kristin Lavransdatter i flere år.

Amanda-pris

Samtidig kom tv med Fjernsynsteatret. En av Rut Tellefsens tidlige sterke roller var som Gunnhild i Falkbergets «Den fjerde nattevakt».

– Det var en utrolig mulighet for en skuespiller, da ble jeg virkelig berømt. Før fjernsynet kunne du spille strålende prestasjoner på Nationaltheatret i femti år uten at noen visste hvem du var. Jeg var på rett sted til rett tid.

Tidlig lesing av Henrik Ibsens samtlige skuespill førte Rut Tellefsen, opprinnelig fra Malvik, til teatret. Film ble det også, bl.a. i Liv Ullmanns Kristin Lavransdatter.

– «Du får ikke spille Kristin», sa Liv. «Gudskjelov og takk for det», svarte jeg, minnes Rut Tellefsen. Scenene med henne som moster Åshild ble filmet uten forutgående prøver.

– «Det behøver vi ikke. Du er i middelalderen allerede», sa Liv Ullmann. Rollen innbrakte Rut Tellefsen Amanda-pris.

Menneskenes hjerter

Kristen livstolkning var en alvorlig sak for Rut Tellefsen, som den var for Sigrid Undset og hennes Kristin. Tellefsen var på vei inn i kloster, men en samtale med pater Hallvard Rieber-Mohn gjorde det klart at livet hennes var på scenen.

– Scenelivet er intenst. Vi lever i vår boble. Revolusjoner og store omveltninger har skjedd i verden, og jeg spør meg etterpå: Hvor var jeg?

Rut Tellefsen er ytterst tilstedeværende. I fjor skrev hun et stykke til Ivar Aasen-jubileet, fremført bl.a. ved årets Vinterfestspill på Røros, og i år legger hun siste hånd på et langvarig arbeid i tekst, bilder og musikk, basert på Henrik Wergelands syn på og begeistring for Grunnloven.

– Hva er det med den hundre år gamle historien om middelalderens Kristin Lavransdatter som gjør at den fascinerer stadig nye generasjoner?

– Sigrid Undset sa det selv i den ofte siterte setningen fra «Jenny». Sed og skikk forandres, og menneskene tror og tenker annerledes om mange ting. Men «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager.»