Den 17. spillefilmen til Ethan og Joel Coen er umiskjennelig, om ikke essensiell Coen. Den er et stykke unna deres beste filmer, i motsetning til forgjengeren «Inside Llewyn Davis»(2013), men den er heller ikke blant deres svakeste. Den plasserer seg med andre ord i midtsjiktet, hvor det er en håndfull filmer til litt blandet mottagelse da de kom, som med årene gjerne løftes fram som underkjente perler.
Filmen gjør på papiret noe av det samme for Hollywood på 50-tallet som «Inside Llewyn Davis» gjorde for folkmusikk-miljøet i New York på 60-tallet. På lerretet er «Hail, Caesar!» langt lysere og lettere enn forgjengeren, som var mer beslektet med deres beste film om Hollywood, «Barton Fink»(1991). Mens «Barton Fink» var en beksvart komedie om en manusforfatter, er dette en fargesprakende fabel om en legendarisk produsent i 50-tallets Hollywood.
Josh Brolin gjør en glansrolle som studioprodusent, «Mr. Fix It» Eddie Mannix, løst basert mannen med samme navn. Han hadde som jobb å beskyttet imaget til filmer og stjerner. Det kantete 50-tallsansiktet til Brolin, den utsøkte fortellerstemmen til Michael Gambon og bildene og musikken til Coen-brødrenes faste samarbeidspartnere Roger Deakins og Carter Burwell gjør «Hail, Caesar!» til en lekker retrofest, hvor George Clooney ser ut til å ha lett for å spille overvurdert skuespiller.
Når Coen-brødrene legger en film til 50-tallets Hollywood, er det ikke overraskende at de hyller favoritter og leker med stemning og stil, i herlige avsporinger. De kaleidoskopiske musikalene til Vincente Minnelli og fotarbeidet til Gene Kelly hylles med musikalitet og kjærlighet, med Scarlett Johansson og Channing Tatum i sprakende 50-tallsstil. Bibelske storfilmer, sladrespaltister og manusforfattere med kommunistsympatier er kokt sammen i en historie som fungerer best når den tar seg selv minst alvorlig.
Det er nærliggende å se «Hail, Caesar!» opp mot den litt ufortjent Oscar-nominerte «Trumbo» fra samme epoke som nylig gikk på kino i Trondheim. Den skildret manusforfatter Dalton Trumbo, som ble svartelistet i kommunistjakten i Hollywood under Den kalde krigen etter 2. verdenskrig. Historikere på høyresiden har kritisert anmeldere for ikke å problematisere innholdet i «Trumbo». Coen-brødrene setter den omstridte perioden i amerikansk historie herlig på spissen i en scene hvor kommunistiske manusforfattere tar seg ut til en sovjetisk ubåt utenfor California, med penger fra drømmefabrikken.
Under den lette overflaten er det mulig å finne et underfundig drama om å finne sin plass i verden, kunsten og underholdningsindustrien. Brolin er nesten alene verdt filmen som handlekraftig ryddegutt mot skandaler og flopper. Hans figur er i en slags personlig skjebnetid, fordi han lokkes av større penger og enklere liv i flybransjen. «Hail, Caesar!» er verken stor eller vesentlig film, men en fornøyelig hyllest til hvordan en bransje full av sjarlataner og posører noen gang kan skape, om ikke gull, så glitter og god underholdning av gråstein.
