Anja Skybakmoen kom i fokus i valgkampen da hennes framføring av Raga Rockers-klassikeren «Noen å hate» fikk Fremskrittspartiets Per Sandberg til å forlate en planlagt debatt i protest. Versjonen er ikke med på plata, og den som leter etter hardslående satire vil bli skuffet.
Det er imidlertid lite å hate her for alle som liker slepen, vakker og godt framført popmusikk.
Både i stemmebruk og frasering kan Skybakmoen til tider minne mye om Emilie Nicolas, musikken er heller ikke ubeslektet. Skybakmoen er mer nedpå, hakket mer organisk og fortsatt en smule sterkere forankret i jazzbakgrunnen - selv om plata er et betydelig steg i retning renskåren, moderne popmusikk av det svale slaget. Lettjazza pop med elektronisk krydder bak dyktige vokalister er ikke akkurat mangelvare i norsk musikk anno 2015. Det kan vi til fingerspissene, nesten til det kjedsommelige.
Det meste står og faller derfor på låtmaterialet, da er det gledelig at det er nettopp her Skybakmoen tar det største steget sammenlignet med den litt fasongløse debuten «We're the Houses». Låtskrivingen er mye mer tydelig denne gangen. Skybakmoen har fått format som melodimaker på sanger som flyter elegant og uanstrengt, samtidig som de fester seg og absorberer forsiktig inspirasjon fra Afrika («Spinning») og Midtøsten («Baby Crying») i tillegg til kontemporær pop.
«Echo» er jevnt god. Den når toppen med «Break Up», en låt med stolt og stoisk selvtillit der vokalen skinner i hovedrollen, understøttet av fenomenale harmonier. Tittellåten skinner også sterkt som outsiderhymne med refrengløft, mens «Soldier» på sin side er eneste spor som framstår mislykket i sitt litt masete forsøk på å gå Highasakite i næringa.
Det er kanskje i overkant høflig til tider - selv om hun har markant tilstedeværelse, kunne flere musikalske gnisninger meislet ut en enda mer markant personlighet. Men fra å være én av veldig mange i hovedfeltet, tar Anja med «Echo» i det minste plass i utbrytergruppa.
Høydepunkt: «Break Up»
Anmeldt av VEGARD ENLID
