Rytmisk frontkjemper

Ernst Wiggo Sandbakk har spilt en av de bærende rollene i det trønderske jazzeventyret. I morgen skrives et nytt kapittel, men før det: Litt historie.

Saken oppdateres.

- Hei kandidat!

Det er gått fire minutter siden Ernst Wiggo satte seg ned ved et bord på en velkjent kaffebar ikke langt unna Norges viktigste jazzkvartal.

En ung gutt med koffein i blikket setter opp et stort smil og hilser tilbake.

- Han skal opp til eksamen i morgen. I hovedinstrument bass. Han trenger litt pepp, he he.

Jazzpedagog, trommeslager, lærebokforfatter og festivalsjef med sommerfugler i magen. Den lille nordlendingen har samlet sammen alle identitetene og stiller til intervju med en stramt redigert krøllfrisyre, dress og designersolbriller. Laptopen står kafébordet, handsfreeledningene likeså.

- Jeg liker at ting har stil og eleganse. Jeg gjør det, innrømmer han.

Den syklende jazzisten har svingt seg opp i jazzsfæren - både med og uten stikkene. En rekordstor Trondheim Jazzfestival starter lørdag og mens vi prater henges festivalbannerne opp i Olav Tryggvasonsgate.

- Det må føles godt å se logoen deres prege byen?

- Jo da. Men kommunen skal ha femten tusen for å henge dem opp. Det er jo galskap. Skulle vært gratis!

Ingen tvil om at Ernst Wiggo bryter noen barrierer. Jazzmusiker med næringsvett og organisasjonsevne.

Snek seg med på Jazzlinja

Byen har i fullt monn fått merke ofotingens gode lag med trommestikkene. I 1979 formelig snek han seg med på pionerkullet på Jazzlinja.

- Det ble ikke tatt inn noen trommeslagere i det første kullet. Men Frode Alnæs - da med parykk - og de andre musikerne måtte jo ha en trommis. Så derfor ble jeg liksom med, jeg også, selv om jeg egentlig gikk på musikkonservatoriet på klassisk slagverk.

Og jazzmusiker ble det av han. Sandbakk tjente sine første jazzdaler i Trondheim på Café Erichsen allerede i 1978 og siden har han livnært seg på jazz. Som pedagog og utøvende. De siste fire årene også som arrangør.

- Jeg er en typisk bruksmusiker som liker det meste. Jeg begynte å øve daglig fra jeg var 14 og spilte først i danseband. Etter at jeg kom til Trondheim ble det mer jazz og tilstøtende sjangre - og symfoniorkester. Nå er jeg mest aktiv i Afrocadabra. Og det er jo på en måte dansemusikk det også. Tilbake til start, med andre ord, smiler musikeren.

- Men den største platesuksessen jeg har vært med på er Ola Uteligger. Som du skjønner så er jeg ikke en jazzpurist.

Feil å satse på pop og rock

Selv om Sandbakk er en jazzpotet med åpent sinn, så bærer ikke Trondheim Jazzfestival spesielt preg av overdreven sjangerliberalisme. Det er jazz i vid forstand, men det er og blir JAZZ på Trondheim Jazzfestival - så lenge Ernst Wiggo får bestemme.

Han er faktisk litt provosert over utvanningen av begrepet jazzfestival.

- Trondheim Jazzfestival skal gi folk konsertopplevelser de ellers ikke ville fått. Da blir det helt feil å sette opp store popkonserter som ville funnet sted uansett. Madrugada på Kongsberg og Kent på Molde blir helt sikkert strålende konserter det, men det er ikke jazzfestivalenes jobb å sette opp rockekonserter.

Sandbakk er ikke i tvil om hva det kommer av at jazzfestivalene inkluderer store popnavn på plakaten.

- Arrangørene er presset av de lokale sponsorene og næringslivet. De vil ha folkefest og krever å få store band.

Assosiasjoner til salgs

Trondheim Jazzfestival er slett ikke no-logo-festival, det heller, selv om sjefen er skeptisk til innblanding. Faktisk har salget av sponsorater vært det som virkelig har fått sving på seg etter at trommeslageren ble festivalsjef i 2004.

- Er du en god selger?

- Jeg har i alle fall troverdighet innen fagfeltet - det er viktig overfor både private og offentlige bidragsytere. Men det viktigste er at næringslivet har begynt å forstå verdien av kultursponsing. Det er mer effektivt for en merkevare å knytte seg til positive assosiasjoner enn å sette inn en annonse i avisa, vet du.

Sandbakk smiler ertende.

Krev din rett

Om denne foruroligende nye innsikten har slått igjennom for fullt er uvisst, men festivalsjefen har i alle fall greid å samle 1,5 millioner kroner fra sponsorer og offentlige støtteordninger. Til sammen lager han jazzfest for 2,8 millioner - med andre ord en middels stor festival.

- På sikt tar vi hele byen, sier han offensivt og gløtter ut på Olav Tryggvasons gate som nå står i full lyserød jazzskrud.

Mellom stadig påminnelser om fantastiske konsertopplevelser gjemt i festivalens jazzprogram kommer det fram at Sandbakk er en bevisst frontkjemper for rytmisk musikks anseelse i Norge.

- Rytmisk musikk har altfor få stillinger. Sist vi telte kom vi til ni. Ni, i hele Norge!?! Klassisksektoren har vel bortimot 1000. Jeg er veldig fornøyd med den nye Stortingsmeldinga om rytmisk musikk, men vi har milevis igjen å gå før vi er oppe på nivå med klassisk sektor. Her må det gjøre et politisk arbeid for å oppjustere antallet rytmiske stillinger.

- Trondheim Jazzorkester er vel på statsbudsjettet?

- Med en ussel million, ja. Vi er så altfor fornøyd med lite. Vi må kreve vår rett. Jazz er en svært komplisert og krevende musikksjanger. For å improvisere med melodi og rytme må man kjenne alle grunnstrukturene for akkordskjema og rytmikk.

Trondheim trenger to tårn

I tillegg til musikkpolitikk har Sandbakk engasjert seg i byutvikling. En tankerekke med følgende odde start: «Det er for jævlig at sykehuset ligger på Øya», finner sin konklusjon i at byen trenger to tårn.

- NTNU skulle selvfølgelig ha ligget i Midtbyen. Alle universitetsbyer har universitet i byen. Nå som plassen er brukt opp må NTNU slå til og bygge i høyden. Nå som jeg har ordet vil jeg si dette: Slå til NTNU. Bygg to skyskrapere. Før Reitan kommer dere i forkjøpet!

Ernst Wiggo er dønn seriøs på det med tårnene.

Som person er han imidlertid full av skrøner og humoristiske anekdoter.

Sex før konsert

Etter opptrinnet med kandidaten på jakt etter en kaffetår spør vi ham om hvilken student han husker best.

- Opptrinnet jeg husker best er fra videregående skole. Jeg underviste Kim Ofstad (kjent som en av Norges beste trommeslagere fra band som D'Sound m.fl. journ kom.) og etter hvert som han ble varmere i trøya begynte han å bli litt tøffere i tonene. Blant mange rare spørsmål husker jeg spesielt god at han lurte på om man kunne ha sex før man skulle spille konsert.

- Jeg svarte med største alvor. Selvfølgelig! Det er ingenting som er bedre enn det. De tok svaret helt seriøst, ha ha.

Eventyret trenger et navn

Ernst Wiggo har vært med på det trønderske jazzeventyret. Neste år er jazzlinja 30 år og det er ingen tvil om at det er det stadige tilsiget av Norges beste musikere som har gjort Trondheim til Norges viktigste jazzby. De to siste års største jazztalenter i verden er tidligere studenter av Ernst Wiggo og hans kolleger. De har spist sine Dagen Derpå-er på Krambua, brukt stipendet på Lundgrens og spilt for mat på Credo. Man blir trønderkry av langt mindre. Men Sandbakk er ikke fornøyd.

- Vi mangler et merkevarenavn på jazzen som kommer fra Trondheims-miljøet. Et brand som vi kunne ha kommunisert ut til resten av verden. Vi er fryktelig gode til å lære folk å spille jazz og fryktelig dårlige til å fortelle om det. Vi trenger et navn, sier Ernst Wiggo og ser bønnfallende på journalisten - som om han kan vri ut av seg et merkenavn mellom kaffeslurkene - tidlig onsdags morgen.

- Litt som knitting factory, skjønner du?

Utfordringen er herved gitt. Sitter du på et genialt navn finner du Ernst Wiggo på en jazzkonsert nær deg. Under Trondheim Jazzfestival skal han på alle konsertene - det letter letingen. Se etter en ulastelig antrukket 50-åring med håret trukket bakover - ja du ser jo bildet på andre siden her.

 
På forsiden nå