Som soloartist følte Ulf Risnes at de fleste låtene han laget hørtes ut som Tre Små Kinesere. Da var det like greit at bandet gjorde comeback. Og det med «Kjærlighet på tunga».

–Egentlig er det litt trasig å være solo, både kunstnerisk og rent praktisk. Alene blir jeg lett litt grublete og mørk når jeg lager musikk. Jeg beundrer virkelig forfattere som takler å sitte alene i årevis og skriver bøker, sier Ulf Risnes, frontfigur i Tre Små Kinesere.

For sammen er man kinaputt. I et band skapes det mer energi, det blir muntrere, lettere å få opp humøret.

–Dessuten blir det kanskje bedre musikk ut av det. Det er enklere å se seg selv utenfra, samt korrigere hverandre, filosoferer Risnes.

Kinesertro

Vi møter ham og makkerne Øystein Hegge og Truls Waagø en mandag morgen nede i Risnes' musikkstudio Krypten i Trondheim sentrum. I en Chesterfield-salong fra 20-tallet er dagens første liter med kaffe unnagjort, og de er i gang med den andre mens de signerer en bunke med Kinesernes niende plate «Kjærlighet på tunga» som kommer ut på mandag. Låtene befinner seg stort sett i Tre Små Kineser-land, et land med mye sol, og litt skygge. Det er sommer og nostalgi, singelliv og det gode A4-liv. Men også her kan verden være mørk, tung og utrygg.

–Det er ganske typisk Tre Små Kinesere dette?

–Noe annet ville vel ha vært litt merkelig. Det er jo ikke noe vits i at et band gjør comeback med noe helt annet, svarer Risnes.

Sant nok.

–Vi er temmelig tro mot Tre Små Kinesere-soundet. Koringen og kontrabassen som er typisk for kineserne er med, tilføyer bassist Truls Waagø.

Det fine, vanlige livet

Waagø, med fast basis i Trondheim Symfoniorkester, har erstattet Baard Slagsvold som var lei av kineserne og ville videre. Dermed ble ikke Slagsvold med på gjenforeningen etter at bandet offisielt ble nedlagt i 2005. Selv om den nye kineseren ikke har rukket å sette sitt tydelige avtrykk på denne plata, skilter Waagø med sin egen låt, «Venus».

–Jeg skrev låten for lenge siden, da jeg fikk datteren min. Da jeg var yngre ville jeg ikke ha barn, fordi jeg syntes ikke vår gale verden er et sted å være. Men når det først ble slik at jeg skulle bli far, måtte jeg tenke gjennom situasjonen og det ble til denne låten, forteller Waagø.

Men verden er ikke bare gal, det er jo ganske mye som er fint med livet. Sangen «Gode daga» handler om det gode A4-livet, om en mann som nyter å være sunn familiefar.

–Det er jo en grunn til at de fleste lever i et hus med en familie og har en garasje til bilen. Det er fordi denne rammen gjør oss lykkelige og en garasje er praktisk. Det viktigste er at man omgir seg med dem man er glad i, utdyper Risnes.

Opp i otta

Når du er ung er du ikke helt der, da skyr du denne prototypen av et liv. Da vil du noe annet med livet ditt, noe mer spesielt.

–Men etter hvert, når du blir eldre, oppdager du eksempelvis at det er helt topp å få med seg mårran, sykle til jobben i åttetida og være i takt med alle andre som skal på jobb og skole. Å stå opp i ellevetida og komme slengende i tolvtida er dårlig resept på lykke.

–Nå høres du ut som farsan.

–Når vi blir eldre blir vi vel alle som farsan. Og som regel er det en god ting, humrer Risnes.