Motorpsycho på godt og vondt

En av landets beste forfattere skriver om sitt intense forhold til landets beste band, og det blir bra.

Treff og trøbbel: Motorpsycho (fra venstre Bent Sæther, Gebhardt og Snah) fra tiden rundt utgivelsen av «Blissard». En tid som både var preget av produktivitet og kunstnerisk suksess, men også intern trøbbel, skal vi tro Johan Harstads nye bok. 

Saken oppdateres.


Til tider er det veldig bra, men det er skrevet i sann Motorpsycho-ånd: Fra briljante korthugde observasjoner, via rørende personlige vitnesbyrd og fikse faktaopplysninger, til utsvevende partier der boka bare eser formålsløst ut.

Med sine 200 sider «vanlig» tekst og drøye 100 sider fotnoter er dette et atskillig større prosjekt enn de tidligere ti bøkene fra Morgenbladets kåring av tidenes beste album. Det er også en stor leseropplevelse, men med større volum og ambisjonsnivå blir det også tydeligere at budsjettet ikke har vært ubegrenset.


Harstad starter med en personlig beretning om hvordan han ble tatt av rocken, om hvor viktig musikk var i hans formative år og om hvordan han gradvis ble sugd inn i Motorpsycho-universet. Den første festen med «Demon Box» på full vreng, da han kjøpte «Blissard» på grunn av coveret til Kim Hiorthøy og den første ekstatiske konsertopplevelsen på Folken i Stavanger og at han endte opp med å bo seks år i Trondheim. Denne delen av boka er storartet lesning, ikke minst fordi han formidler hvor ukul en søkende 17-åring kan føle seg.


Den andre delen av boken er først kortfattet om Motorpsychos start og vekst i forkant av «Blissard», med innslag av typisk Motorpsycho-humor, som da Bent Sæther i et intervju beskriver bandets ambisjon som å «bli større enn Return i Mandal». Hovedbolken er om innspillingen og mottagelsen av «Blissard» i 1995-96, om den havarerte innspillingen av albumet «When The World Sleeps» i provisoriske lokaler i Kunstakademiet i Trondheim og den minst like trøblete innspillingen i Atlantis studio i Stockholm, skuffelsen da Bent Sæther hørte albumet i bilen på vei tilbake til Trondheim og de siste avgjørende innspillinger i Oslo.


En trøblete prosess etter mange utskiftninger i bandet ble ekstra trøblete av at alt for mange oppgaver ble lagt på en lærevillig men urutinert Morten Fagervik, som hadde avansert fra roadie til musiker og i prosessen fant tilbake til sin plass i støtteapparatet.

Harstad bruker skriftlige kilder, samtaler med Bent og Snah og noen få andre. Assosiert medlem Matt Burt slipper godt til. Vi skulle gjerne hørt Fagerviks og fleres versjon også, i det som må ha vært en smertefull prosess. Kildebruken virker tilfeldig, preget av hvem Harstad har hatt mest lyst til å snakke med, og sikkert også begrenset av tid og ressurser.

På andre vis er boka et overflødighetshorn, full av digresjoner, men også fakta: Blant annet om teknisk utstyr som blir brukt, og ikke minst om utstyr som nesten ikke ble brukt. Den har med turnelister fra perioden, og alle tekster på albumet. Harstads opprinnelige, kreative feiltolkninger av tekstene på albumet er god lesning!


Fotnoteavdelingen inneholder noe av det morsomste, og mest kjedelige, i boka. Her må hver enkelt leser velge hva han vil dukke ned i. Viktigst for Harstad selv er tydeligvis å ta et oppgjør med en anmeldelse av den nevnte konserten i Folken i Stavanger Aftenblad i 1997. Harstad har øvd seg i 15 år på å ta igjen mot den nå avdøde anmelderen Ketil Wold, og han får dermed siste ord. Denne siste lange harangen i fotnoteavdelingen viser hvor viktig rock kan være i livet til en 17-åring, og hvor dypt gleder og skuffelser fra den gang sitter i.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL


 
På forsiden nå