De fant opp trønderrocken

At zydeco er ekte trønderrock fikk vi nok et bevis på bluesfestivalen på Hell natt til lørdag.

  Foto: Glen Musk

Saken oppdateres.

- Jeg er fra Louisiana men jeg føler med hjemme her, strålte frontfigur Nathan. Hans Zydeco Cha Chas måtte til slutt trues av scenen i Magic Mirror-teltet av scenevaktene. Bandet hadde det så morsomt. Publikum også.

Nathan og hans trekkspill var fokuset i bandet der de spilte egne låter og coverversjoner av Nathans største helt Clifton Chenier. Men scenens maskot var likevel bassisten, en knøttliten energibunt i ti nummer for stor skjorte og en sekstrengers bass han brukte de to øverste strengene på.

Spilleglede

Konserten var en blanding av håndverksmessig høyt nivå, smittende spilleglede og suggererende rytmer som går rett i blodet på folk som oss.

Det er ikke første gang zydeco, den "svarte" cajunmusikken, gjør suksess i Trøndelag.

Vi føler det nok omtrent som en ung Terje Tysland da han som sjømann på 60-tallet rotet seg inn i en folketett kafé i Baton Rouge og oppdaget musikk som minnet sterkt om gammeldansen i Namdalen – den var bare fremført med en annen intensitet. Tysland tok med seg opplevelsen i Louisiana tilbake til Prudence og videre inn i egen solokarriere. Med Tyslands trekkspill var trønderrocken født. Å booke gode zydeco-band på trønderske festivaler vil alltid være et sikkersttikk.

Store øyeblikk

Men det var mange store øyeblikk på Blues In hell fredag kveld. Teresa James var et spesielt spennende bekjentskap, med myk stemme på toppen bluesrock med mye soul i seg.

Men først og fremst sto fredagen på Hell i samarbeidets tegn. Blues In Hell er blitt knallgode på å skape egne begivenheter ved å koble artister sammen på scenen. Det var stort med Jarle Bernhoft på vokal, gitar, piano og sjarm i bandet til Knut Reiersrud. Jarle har gått veien fra hardrock til soul og nå rykker han opp som en vaskekte blueshelt. Hva den mannen kan!

Nick Gravenites har bakgrunn fra og har skrevet kjente låter for så vel Paul Butterfield Bluesband som Janis Joplins Big Brother & the Holding Company. Nå er han en moden gentleman som spilte energisk akustisk blues med de lokale heltene Big Moe og Dr Bekken. Trad på så mange vis, men med så høy intensitet og energi at det holdt i massevis.

Gitar-antropolog

Bob Brozman er en slags gitar-antropolog med hele verden som interesseområde. Han er en trollmann med gitar og rytmer og ikke så verst med kjeften mellom låtene heller. Han kom med friske karakteristikker om det meste og kunne introdusere låter som "Her tar Claude Debussy seg en tur til Madagaskar".

Scenen var full av gitarer og andre strengeinstrumenter i rare formater. Men Brozman brukte National Steel-gitarene mest. De fikk han også utrolig mye lyd ut av.

Et ankepunkt mot Brozman kan være ar det lett blir vel mye av ham. Det kan bli vel mye teknikk og finurligheter. Med de mer tilbaketrukne kompisene og læregutten Andreas Aase på scenen ble det mer tilbakelent, mer luft, mer musikk av det. Det fungerte veldig bra. Og til slutt kom sannelig Knut reiersrud opp på scenen også.. Da ble det mye gitar, gitt!

 
        
            (Foto: Glen Musk)

  Foto: Glen Musk

 
        
            (Foto: Glen Musk)

  Foto: Glen Musk

På forsiden nå