Tre store fra lille Norge

- A-ha er den norske popkulturens svar på Heyerdahl, Nansen og Amundsen.

Saken oppdateres.

Det sier a-ha-biograf Jan Omdahl. Gruppa erobret ukjent land mot alle odds. Men suksessen har hatt en bakside.



I morgen inntar de den gigantiske scenen på Lerkendal stadion. Der skal de synge om å lære av sine feil og bygge et nytt liv «by the foot of a mountain». De skal vinke farvel, «wave goodbye, wave goodbye», med omrisset av Trondheim skyline i horisonten.



Og de skal advare mot farene som lurer i framtida – og insistere på at det er «time to worry now». For a-ha er historie. Den 4. desember holder de sin aller siste konsert i Oslo Spektrum. Journalist og biograf Jan Omdahl har fulgt bandet i en årrekke. I 2004 ga han ut boka «The Swing of Things», som i sommer kom i revidert utgave.



Omdahl mener historien om a-ha er viktig.







En hilsen til Åge









–Også i nasjonal og kulturell forstand. Den handler om norsk selvoppfattelse. I dag kan vi nesten ikke fatte hvor innadvendt og lukket den norske mentaliteten var tidlig på 80-tallet. Vi levde ennå i en nøysom og forsiktig etterkrigstid, sier Omdahl.



–Åge Aleksandersen sang at det var «langt igjen til Royal Albert Hall». Det var umulig å komme seg dit. Det var et sted for den internasjonale storkapitalen. Nå skal jo a-ha nettopp spille i Royal Albert Hall (i oktober, journ.anm.) – som en nydelig liten hilsen til Åge.



A-has vei til pophimmelen fortelles ofte som en rein «fattig-til-rik»-historie, om hvordan tre gutter fra Manglerud og Heggedal dro til London for å bli stjerner – og klarte det. Men historien må modifiseres, mener Omdahl. Virkeligheten er mer nyansert.







Myte eller sannhet









–De har aldri vært fattige. De kommer fra trygge kår i verdens rikeste land. Jo, de bodde i en luguber kåk i London, men ikke mer luguber enn den kåken som enhver student har bodd i på et eller annet tidspunkt. Det er mye mytologisering omkring hvor svart og mørkt alt var – og omkring hvor fort det gikk, sier han.



I 1980 spilte Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy, den gang bare Pål Waaktaar, i bandet Bridges. De ga ut plata «Fakkeltog», men uten suksess. Bandet ble oppløst og guttene dro til London for å knytte kontakter. Året etter var de blakke og måtte motvillig vende hjemover. De tok kontakt med Morten Harket, som Magne hadde møtt for første gang på en Bridges-konsert til inntekt for krigsofrene i Afghanistan.



De ville forsøke på nytt, innimellom strøjobber på Dikemark sykehus i Asker.



–De brukte tre år før de fant en versjon av «Take On Me» som fungerte, sier Omdahl.







«One hit wonder»









Men når det først fungerte, var det til gagns. I England hadde gruppa gitt ut låta to ganger tidligere, med den britiske produsenten Tony Mansfield.



«Jeg hører ingen verdenshit», skrev Det Nye-journalist Yan Friis da den endelige versjonen ble sluppet som singel året etterpå, denne gang med ny produsent.



Men tre uker senere gikk låta til topps i USA.



–«Take On Me» ble en blanding av velsignelse og forbannelse for bandet. De blir fortsatt sterkt identifisert med 80-tallet og det å være et «one hit wonder». Det har skapt irritasjon. Men personlig tror jeg «Take On Me» er blant bandets mest autentiske øyeblikk. De har følt et behov for å frigjøre seg fra den sangen, men det er ikke sikkert at de har hatt grunn til det.











Mørkere terreng









For a-ha var ikke et blaff. Bragdene ble etter hvert mange.



–De utviste en naiv og påståelig glede i å utforske ny teknologi. Det ble til det vi i dag kaller synthpop. Men sammen med et band som Depeche Mode, lykkes de også i å ta denne estetikken inn i et mørkere og mer melankolsk terreng. A-ha ble mer enn et 80-talls tyggispopband. De har solgt 35 millioner plater, toppet listene i 30 land og vært på topp ti i England et tosifret antall ganger, påpeker Omdahl.



Suksessen har en årsak. Omdahl beskriver Furuholmen, Waaktaar-Savoy og Harket som «tre ekstreme talenter». De var tre kjekke og friske skandinaviske gutter, med hver sin nisje i ulike segmenter av verdens hun- og hankjønn. Magne var riffleverandøren, Paul låtskriveren, etter hvert med konkurranse fra Magne. Morten var vokalisten, med en unik stemme som kunne få låtene til å fly.



Men suksessen har også en bakside.



–De har ikke alltid gjort hverandre gode, begynner Omdahl.







Oppløser seg selv









–De har til en viss grad gjort hverandre dårlige. Alle tre har villet ha kunstnerisk kontroll. Og ideer fra de andre er ikke alltid blitt godt mottatt, men heller motarbeidet, fortsetter han.



Bandmedlemmene har inngått skiftende konstellasjoner med hverandre. De har i perioder unngått å kommunisere.



Gjennom årene har a-ha vært innom både svulstig voksenpop og grumsete rock. Bandet har blitt preget av kompromisser, utydelighet og en manglende evne til å lage «den perfekte plata».



Det er derfor de nå velger å destruere sitt eget prosjekt. Waaktaar-Savoy ville det annerledes, men ble nedstemt: Alt kommer til en ende den 4. desember.



–Et mer samkjørt a-ha kunne nok vært et enda større band enn det de ble. Men først og fremst tror jeg de kunne vært et bedre band, hadde de bare klart å komme rundt hindringene de satte opp for seg selv. De har manglet evnen til å finne en tydelig, skarp og definert musikalsk kurs. De har famlet, mener Omdahl, og tilføyer:



–Men på den annen side har de jo famlet nettopp fordi de var a-ha.



Takk til redaksjonen i ungdomsbladet Topp for bildematerialet til denne reportasjen.

 
På forsiden nå