Bonamassas gitarkunst

Joe Bonamassa og bandet var akkurat som forventet – briljant.

Saken oppdateres.



Han er bare 33 år, men allerede en legende. Hovedkonserten under siste dag av Nidaros bluesfestival var i de trygge hendene til Joe Bonamassa. Det gikk rykninger gjennom den stappfulle salen da de første tonene fra gitaren kunne høres, uten at Bonamassa hadde kommet ut på scenen. Deretter kom han glidende inn, og spilte den utrolig suggererende «Cradle Rock» fra albumet «A New Day Yesterday» fra 2005.





Samspillet med bassist Carmine Rojas er noe av det mest intense og fascinerende jeg har sett på en scene. De utfyller hverandre ikke bare musikalsk, men også visuelt med Rojas i svart og sjefen selv i hvit dress. Tal Bergman er ny av året som trommis, men føles som en naturlig del av bandet. Under introen på andre låt «So Many Roads» følger han opp melodien på tammene så perfekt at man får frysninger på ryggen. Rick Melick er ikke snauere på hammondorgelet med herlig orgelbrus.





Bonamassa har nok av låter å ta av. Bortsett fra «Slow Train» og «Dust Bowl» hentet fra hans siste album, var de andre låtene fra eldre utgivelser. Publikummet jublet høyt da «Ballad of John Henry» ble introdusert, og trampet godt under «Woke Up Dreaming». Kveldens overraskelse var sangeren og munnspilleren Paul Jones, blant annet kjent fra Mannfred Mann, The Blues Band og The Manfreds. Jones bidro på «Further On Up the Road» og «Blues Deluxe», mens Bonamassa storkoste seg.





At Bonamassa er en utrolig gitarist er det ingen tvil om, og han imponerte gang på gang under den rundt 100 minutter lange konserten.



Han mangler den kraftfulle soulvokalen, men tar igjen ved å ha en enorm nerve og en slags vár heshet i tenorstemmen. Gitaristen er ikke av den snakkesalige typen, men kommenterte at Norge er et langstrakt land og mente de hadde brukt 14 timer på å kjøre fra Bergen.



Blues er fundamentet for all populærmusikk, noe Bonamassa er svært opptatt av å formidle. Likevel går han ikke av veien for å legge til andre musikalske elementer som funk, progrock og hardrock og country.





I møtet med Bonamassa opplever man en spontan og ekte begeistring over musikk. Den fjerner alle bekymringer og gir livsglede, slik bluesen har gjort til alle tider. Da siste tone døde ut sopet gitaristen alle plektrene sammen, og strødde dem utover publikum. Et passende stjernedryss fra en stor musiker.



Anmeldt av VERONIKA SØUM



 
På forsiden nå