Les utdrag fra Åge-biografien

Adresseavisen har fått eksklusiv tilgang til et av kapitlene i Ole Jacob Hoels biografi om Åge Aleksandersen.

  Foto: GORM K GAARE

Saken oppdateres.

Tapt til rocken
(fra «Åge – Historien om Norges største rocker» av Ole Jacob Hoel, Gyldendal 2011)



Ungdomslag og idrettslag
Vi drar roint i lystig lag
Med forsterkeran og gitaran
Og S-posan med sko

«Norge, mitt Norge», 1980



«Hey Joe, where you goin’ with that gun in your hand,» vrælte den innbitte vokalisten med de mest fargerike buksene og den største slengen i Namsos. Åge nøt øyeblikket. Det var helt enormt å stå her oppe på scenen. Bandet hadde publikums fulle oppmerksomhet. Dette svingte, med en låt ingen blant publikum hadde hørt før, med lyder ingen hadde blitt utsatt for. Dette var knallhard piggtrådmusikk. Mot slutten av låten konsentrerte Åge seg om rytmen på kompgitaren. Sologitarist Kalle Clausen trengte nemlig ekstra støtte når han skulle spille hovedrollen. For dette var ikke hvilken som helst solo. Clausen spilte med tennene akkurat som helten Jimi Hendrix.



Mads Inc var konger på scenen. Publikum jublet mer for de unge outsiderne i namdalsmesterskapet i rock enn de mer etablerte bandene fra Namdalen, band som spilte Shadows-musikk eller storbandinspirert pop fra gamle dager, fra tiden før Beatles og Stones, tiden før mods og hippier.



The Hitmakers var Namsos’ svar på de svenske stjernene Sven-Ingvars og konkurransens favoritter. Det drevne Shadows-bandet Wizzards fra Overhalla var de antatt største utfordrerne.



Mads Inc var noe helt annet. Åge og kameratene brakte med seg den nye tid i Namsos-rocken, ungdomsopprøret, det «lange» håret, den virkelige elektriske musikken. De var Namsos’ svar på The Rolling Stones, The Who, The Kinks, Small Faces og de andre britiske bandene som hadde snudd opp ned på alt. Den høflige Shadows-musikken med dress og slips var erstattet med mer aggressive, utfordrende toner, med appell til hele kroppen, inkludert underlivet. Norge hadde ett virkelig stort langhåret band. The Pussycats fra Tromsø hadde spilt i Namsos året før, i Samfunnssalen. Det var tidenes konsertbegivenhet eller en skandale, alt etter hvem man spurte.



Juryen var splittet, og satt lenge sammen før de kranglet seg ferdig til en konklusjon. Wizzards ble gratulert med tredjeplass, The Hitmakers måtte nøye seg med å bli nummer to. For vinner av namdalsmesterskapet i rock i 1967 med én stemmes overvekt var Mads Inc.



Åge hadde vært omgitt av musikk siden han ble født. Faren spilte plater sent og tidlig, moren sang ham i søvn med triste skillingsviser. Han var bare mildt interessert. Amerikanske viser og rock kunne han derimot knapt få nok av. Søskenbarnet Harry Aleksandersen var et forbilde. Han var kjent i hele Namdalen som barnestjernen Lille Harry. Harrys lillebror Frank spilte i bandet hans, og den gamle naboen Stein Ingebrigtsen var en vaskeekte popstjerne i Åges øyne.



Den første sangen Åge lærte å spille på gitar og synge til, var «Tom Dooley». Som mange andre verden over satt han og terpet på de to akkordene mens han sang «Hang down your head Tom Dooley, hang down your head and cry. Hang down your head Tom Dooley, poor boy you’re bound to die».

«Tom Dooley» handler om en ung morder som blir hengt. Det var tekst og musikk som den unge musikkinteresserte Åge forsto. Dette var langt unna «Livet på Finnskogen» og «O Sole Mio». Så oppdaget Åge Bob Dylan. Det var starten på en lang kjærlighetshistorie.



Åge kjøpte singlen «Positively 4th Street» da den kom ut i 1965. Det var bokstavelig talt nye toner. Han lette og lette etter refrenget, men fant det aldri. Til gjengjeld hadde låten en endeløs strøm av ord. Var det 14 vers? Han skjønte at det var fryktelig mye Bob Dylan ikke likte, og mange han var forbanna på. Det var mange Åge ikke likte også. Han skjønte behovet for å få ut gørra.



På den tiden hadde han allerede fått en annen helt. Åge ble helt besatt av Chuck Berry – den frenetiske energien, den språklige elegansen og de hypnotiske riffene. Chuck Berry kunne fortelle en historie på tre minutter som andre bruker hele romaner på, og så svingte det så dyrisk. Dette var totalt annerledes enn alt Åge hadde hørt før, det var musikk som gikk direkte i blodet, uten omveier. Han hadde hørt Bill Haley med «Rock Around The Clock», men sammenlignet med Berry var det dvaske greier.



Chuck Berry viste vei inn i rock ’n’ roll, det gjorde at livet til Åge igjen fikk en retning. Rock var ikke bare spennende eller morsomt som fotball eller skihopping. Det var en større kraft, noe han ikke klarte å sette ord på. Rock ’n’ roll ga livet mening, det var den nødvendige oksygentilførselen som sørget for at livsgnisten igjen ble tent. Rocken ga ham styrke, glede, en følelse av fellesskap. Og Åge var ikke den eneste som lot seg fascinere av Chuck Berry. Den rappkjeftede arbeidergutten fra St. Louis var den viktigste inspirasjonskilden for band som The Rolling Stones, The Beatles og en hel hærskare andre unge musikere.

Åge fant raskt unge, nysgjerrige likesinnede. Bekjentskapskretsen ble gradvis utvidet, og til slutt endte de ivrigste som en sammensveiset gjeng. De begynte å plukke på forskjellige instrumenter, fikk tak i noen gitarer her, noen trommer der, og med ett kunne de kalle seg et band.



Guttene hadde ingen lærebøker, ingen musikkskole, foreldre eller storebrødre som kunne vise vei. De hørte musikken, og følte seg frem, opp og ned gitarhalsen før de fant de riktige tonene, de riktige grepene. Det gikk sakte, men de hadde tid. Den første låten de øvde inn, var «Yellow Bird», som de hadde hørt med det populære showbandet Dizzie Tunes. Det tok noen måneder før noen andre enn bandet selv hadde utbytte av å høre deres versjon.

Broren til en kamerat av gjengen hadde med seg en LP med The Animals fra en tur til sjøs. Deres versjon av «House Of The Rising Sun» inspirerte unge band verden over – ikke minst på grunn av det brusende orgelet. Mads’ keyboardist John Erik Furre fikk blod på tann og utviklet en egen stil inspirert av Alan Price i The Animals.



Den første konserten skulle avholdes på avholdskafeen i Namsos i 1965.

Øvingene gikk sin gang, men hva skulle de hete? Alle band måtte ha et tøft navn. Kvelden før debutkonserten måtte de finne på noe. Hva med Mads Inc, forkortelse for Mads Incorporated, sammenslutningen av gærninger? Jo, det føltes bra.

Pål Aune var vokalist, Åge spilte rytmegitar, Per Melheim sologitar, John Erik Furre orgel, Stig Brøndmo bass, og trommeslager var Terje Adde. De fem sekstenåringene, kledd i svarte, høyhalsa pologensere, var nærmest lammet av skrekk før konserten, der de satt i bøttekottet de hadde som garderobe.



De klarte knapt å føre en samtale før de gikk opp på scenen. Åge visste råd for å dempe nervene. Han hadde et forsprang, han hadde sittet øverst i ovarenn før konkurranser og vært enda mer nervøs. Han innvidde bandkompisene i hvordan storhopperne hadde det før store konkurranser, ut fra erfaringene han hadde som prøvehopper. «Toralf Engan var så nervøs at han kastet opp på toppen før han hoppet bakken ned,» fortalte Åge.

Nå var det Mads Inc sin tur til å lande på sletta.

De var ikke verdens beste band, det visste både publikum og de selv. Men de fikk til å uttrykke noe eget, det skjedde noe i løpet av halvtimen de spilte. Publikum, stort sett skolekompiser, søsken og naboer, var ikke akkurat fiendtlig innstilt. Jo mer respons, dess mer glødende ble Åges gitarspill. Han følte det var likedan med resten av bandet. Først spilte de mye dårligere enn i øvingslokalet. Men etter hvert var det som om publikum løftet bandet. Han så at folk smilte og koste seg, på «Yellow Bird» sang mange med. Og både «House Of The Rising Sun» og «Sweet Little Sixteen» gikk rett hjem.

Dette var stort. Større enn alt. Etterpå var det som om bandmedlemmene satt på hver sin sky. De diskuterte alt de hadde gjort feil, men de satt mest og gliste. Dette var starten på noe helt spesielt.

Denne besetningen var likevel ikke hogd i stein. Like etter ga vokalist Pål seg, og Åge tok over som hovedvokalist. Gitarist Per sluttet også, og bandet måtte helt til Steinkjer for å finne en god nok erstatter i Kalle Clausen. Men Mads Inc hadde blitt en så sterk helhet at noen frafalne sjeler ikke heftet. Det var Mads Inc og den nye tid, mot alt det gamle og trauste de så rundt seg.

Rocken bandt Namsos til resten av verden. Ungdom i Namsos fikk de samme impulsene som jevnaldrende på andre kanter av kloden. Via sjøveien kom de magiske bevisene på at amerikansk og engelsk ungdom skapte noe nytt, noe banebrytende som ble forstått av tenåringer over hele verden. Foreldrene forsto ingenting. Nå var det alder som var fellesnevneren, ikke hvor man vokste opp.

«Sweet Little Sixteen» handlet om snertne tenåringsjenter, såpass skjønte Åge. Men det var like «sweet» å være 16 år og fanget av rocken.



Over hele den vestlige verden fant søkende unggutter født på samme tid frem til de nye tonene. For de fleste ble rock en viktig del av ungdomstiden, for enkelte infiltrerte rocken alle faser av livet, den skulle komme til å bli så vel jobb og hobby som livsstil og lidenskap. De som tilhørte denne «klubben», skulle aldri komme seg unna besettelsen. Uavhengig av hverandre, på hver sine kanter av verden, skulle de sette sitt preg på rockens utvikling og gjøre mange av de samme erfaringene underveis.

Her var den 16 år gamle Phil Lynott, Dublins eneste «neger». Faren fra Guyana forlot familien da sønnen var tre, moren konsentrerte seg om voksenlivet i England og overlot barneoppdragelsen til bestemor i Irland. Da han fant rocken, oppdaget Lynott også at han ikke var alene i verden.

Her var Bruce Springsteen fra den lille byen Freehold i New Jersey på USAs østkyst, elendig på skolen, som sjelden ytret et ord om ingen tvang det frem. Bruce og faren Doug hadde et avklart forhold. De hatet hverandre, enkelt og greit. Bruce fant trøst og mening hos Elvis Presley, Chuck Berry og The Rolling Stones. 16 år gammel, i 1965, ble han med i sine første band, The Rogues og The Castiles.

Her var 16-åringen Ulf Lundell fra Stockholm som allerede var ferdig med Cliff Richard og The Beatles og som nå bare hørte på Bob Dylan og Donovan.



Her var også jevnaldrende nordmenn. Samme år som Åge startet i band, skjønte også 16 år gamle Jahn Teigen i Tønsberg at han var best uten ball. Fotballtalentet kjøpte bass for konfirmasjonspengene og startet bandet The Enemies i 1965. I Hammerfest gikk 16 år gamle Tore Hansen stadig på kaia og kjøpte sigaretter av engelske sjøfolk. En dag i 1965 ble en kahyttsdør åpnet, ut strømmet introen på The Beatles-låten «I Feel Fine»; glassklart, høyt og tydelig. Den måtte bare hans nystartede band Tass øve inn.

Rocken var et felles stammehyl. Se på oss! Vi er ikke som dere! Foreldrene hadde like mye til felles som ungdommene, enten de bodde i New Jersey eller Stockholm. De skjønte ingenting av det avkommet holdt på med. Men de hadde ikke noe valg. De måtte la ungene styre på, til det forhåpentlig gikk over.

For ungdom i periferien, som Namsos og Hammerfest, var det ikke så lett å orientere seg i det nye som skjedde. Litt av vitsen var å følge med, fra måned til måned, uke til uke. Plater fikk de nesten ikke tak i, og Norge var helt i bakleksa når det gjaldt pop på radio. I Sverige hadde musikkanalen P3 startet i 1964, blant annet med den ukentlige hitlista Svensktoppen. I England hadde de en rekke piratradiostasjo¬ner, som til slutt fremtvang opprettelsen av en egen popkanal på BBC, Radio 1, i 1967.



Popinteresserte i Norge ble avspist med det magre utvalget på den ene norske radiokanalen. Det besto av «Ti i skuddet», et avstemningsprogram som gikk en gang i uka fra 1965. Ellers ingenting, bortsett fra en og annen sjelden poplåt i «Nitimen» eller «Trafikk og musikk». I «Ønskekonserten» på søndager var det tyske marsjer og finsk polka, men på slutten av programmet hendte det at tante Klara gratulerte nevøen sin med dagen med noen rytmiske toner. I så fall ble de sugd omtrent intravenøst inn i rockesultne kropper.

I mangel på musikk på den ene norske radiokanalen gjaldt det å skru på mellombølgefrekvensen på radioen for å finne impulser. Noen heldige fikk inn svensk radio. For ungdom i hele Europa var den kommersielle stasjonen Radio Luxembourg på frekvens 208 redningen, selv når de hørte mer spraking enn musikk.



Samtidig følte Mads Inc i Namsos at det var på tide å komme ut og frem. De skjønte at de måtte øve mye for å ha noe å tilby publikum, og at de måtte ha bra utstyr. De øvde hjemme hos vokalist Pål Aune. De terpet og terpet nede i kjellerstua deres, kveld etter kveld. Helt til moren hans sa at hun kom til å få nervesammenbrudd om bråket fortsatte. De var innom kjellerstua til bassist Stig Brøndmo, før de fikk låne øvingsrom på Namsos gymnas. Foreldrene hadde vært skeptiske, men da de skjønte at bandsatsingen var alvor, støttet de sønnene sine.

Stig Brøndmo hadde hovedansvaret for å bygge utstyr, med god hjelp fra bestefaren. Mads Inc hadde sikret seg et kassert speakeranlegg fra hoppbakken i Granåsen, med fire blytunge høyttalerkasser. Det ble brukt som sanganlegg. Forsterkeren til sanganlegget hadde jordingsfeil, i likhet med ekkomaskinen de senere investerte i.

Noen av foreldrene kausjonerte for et lån på 5000 kroner. Åges mor ville gjerne være med, men ble ikke ansett som tilstrekkelig kredittver¬dig i banken. Hun måtte ha med ei venninne som medkausjonist.



Om de hadde lite utstyr, la Mads Inc desto mer i image. Ikke minst den svært motebevisste Åge. Han fikk mor Inger til å sy inn knallfargede splitter i dongeribuksene, gikk i like fargesterke dressjakker, skjorter med store krager og hadde en hårsveis inspirert av de kuleste i swinging London. Inger skjønte ikke så mye av det, men gjorde det Åge ba om. Håret var langt. Det gikk nesten over ørene.

Det var forandring i lufta. Per Borten hadde overtatt som statsminister rett før nyttår, Gerhardsen-epoken var over. Sommeren 1966 startet den første prøveboringen etter olje i Nordsjøen. USA var tungt inne i Vietnam, og Martin Luther King jr. markerte seg som forgrunnsfigur i den stadig voksende borgerrettighetsbevegelsen.

Det var godvær med «Sunny Afternoon» og «Summer in The City», det var album som Revolver, Pet Sounds og Blonde On Blonde. Sommeren 1966 var både den flotteste noensinne for popmusikk og den varmeste på år og dag. I Jamaica var det så varmt at musikerne ga opp den glade ska-musikken og oppfant den dovne reggaen.



I Namsos var det også varmt og godt. Under en hjemme-alene-helg hos Terje Adde bar Mads Inc ut alle møblene, bortsett fra TV-en. De skulle se VM-finalen i fotball fra Wembley i London. Inn bar de kasser med øl og masse bandutstyr, og øvde inn nye låter med The Rolling Stones og Spencer Davis Group. Vokalisten i Spencer Davis Group var fantastisk. Han het Steve Winwood og var bare året eldre enn dem, men allerede verdensstjerne. Alt var mulig. Kanskje også for dem? Livet til Steve Winwood virket atskillig mer fristende enn det som ventet de fleste i Namsos: arbeid på saga eller kaia fra skoleslutt til pensjonisttilværelse.

Og så The Rolling Stones, da. Herregud! Så skumle, så fulle av faen. The Beatles var åpne og hyggelige, Stones stygge og truende. Det fantes ikke én voksen person som skjønte appellen i vokalist Mick Jagger. Han var den nye tiden, alt det gamle virket treigt og meningsløst. The Rolling Stones var mye mer enn musikken, det var holdning, utseende, image.

«Det er noe eget med Stones,» sa Åge.

«Hvordan det?» undret Stig Brøndmo.

«Det handler liksom ikke om musikk på samme måte som Beatles. Det handler egentlig om noe annet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det,» sa Åge. Men han visste det godt. Stones handler jo egentlig om knulling, tenkte han.



Den nye tidsregningen hadde startet da sekstitallets store norske rockeband The Pussycats inntok Namsos. Sverre Kjelsberg & Co hadde full kontroll. De så utrolig tøffe ut, spilte på Gretsch- og Fender-gitarer, Vox-forsterkere og Hammond-orgel. Lyden var kanon, lysshowet overveldende. De var svinbra, publikum gikk bananas. The Pussycats var det nordnorske Stones, og da de stakk av med alle jentene etter konserten, visste ikke Åge om han skulle være sur eller imponert. Uansett, The Pussycats hadde vist at det gikk an. Samme hvor du kom fra, samme hvem du var – rocken kunne ta deg dit du ville.

«If You Need Me» hentet fra versjonen til Stones og «I’m A Man» med Spencer Davis Group gikk rett inn på repertoaret, sammen med Chuck Berrys «Memphis Tennessee», «Don’t Let Me Be Misunderstood» som de hadde hørt med The Animals, «Road Runner» som The Pretty Things spilte så tøft, og «It Takes Two» med Marvin Gaye og Kim Weston. Mads Inc følte at de fikset sakene, at de var en del av noe som var mye større enn dem selv. De var rede til å erobre noen flere enn den nærmeste bekjentskapskretsen, og de begynte å få en viss aksjonsradius.



De skulle spille etter Namsos Symfoniorkester på Nærøystein. Bandet hadde fått jobben gjennom faren til trommeslager Terje Adde, som spilte i orkestret og var med i styret. Men de andre orkestermusikerne var skeptiske. De mente det var like naturlig for symfoniorkesteret å dra på turné med Mads Inc som at avholdsforeningen reiste på tur med en kasse brennevin. Så ble det heller ikke noe av at de delte scene. Da symfonikerne hadde spilt og Mads Inc hadde satt i gang, gikk strømmen etter noen sekunder. Vaktmesteren hadde skrudd ut sikringen. «Slik musikk vil vi ikke ha her hos oss,» forkynte han, og dermed var både diskusjonen og spillejobben over.

Fast konserthyre var ti kroner per mann. På en konsert i Grong var honoraret en bløtkake.

Mads Inc herjet under det såkalte martnasmesterskapet, utendørs på Festplassen i Namsos rundt sankthans 1967. Clausens gitarsolo med tennene var allerede legendarisk. Hvordan skulle de toppe det? Åge visste råd. På tampen av konserten tok vokalist og rytmegitarist Aleksandersen grep. Mens Clausen høvlet over strengene og leverte nok en Hendrix-inspirert solo, hektet Åge av seg sin egen gitar og slo den mot scenegulvet, en gang, to ganger, mange ganger – helt til den var knust til pinneved. Strengene hang dystert ned fra gitarhalsen som Åge hevet over hodet da bandet rundet av låten. Publikum jublet, men skjønte ikke helt hva som foregikk. Noe tilsvarende hadde de aldri opplevd. De hadde jo ikke som Åge hørt om Pete Townshend i The Who, mannen som avsluttet alle konserter med dette destruktive shownummeret. Mads Inc innkasserte en ny seier.

Mads Inc øvde hver dag etter skoletid. Åge var primus motor. Han var ikke den beste til å spille. Ikke hadde han særlig bra stemme heller. Men han hadde utstråling og var midtpunktet på scenen. Han var målbevisst og stilte krav til de andre i bandet. Hver gang de hadde fått til noe bra, pushet han dem enda et hakk videre.

Livet hadde vært komplisert etter at moren, Åge og Roger hadde flyttet fra Gullvikmoen. Natta Åge slo faren sin, hadde snudd tilværelsen på hodet. Åge stilte et ultimatum den natta. Enten flyttet foreldrene fra hverandre, eller så flyttet han selv ut.



Mor Inger gjorde det hun lenge hadde tenkt, men utsatt. Hun og barna flyttet ut av huset. Johannes ble boende igjen alene før han solgte huset han hadde bygd, bit for bit. Han drakk opp pengene og reiste igjen til Stavanger.

Denne gangen kjente Åge ingen skam ved å ha skilte foreldre. Derimot følte han en enorm lettelse. Han kunne puste, kunne leve, bo og føle seg trygg både for sin egen del og for resten av familien. Men problemene var ikke over.

Åge var 16 år da familien på tre flyttet inn i en av fire leiligheter i en tjenestemannsbolig i Sven Oftedals vei inne i Namsos. For første gang bodde han i selve byen, og han følte at han ikke var som alle andre.



I første gym fikk han sin første virkelige kjæreste. Han skjønte lite da hun gjorde det slutt, fra den ene kvelden de hadde hatt det så bra hjemme hos henne, til hun var avvisende på skolen dagen etter. Hun sa ikke at det var faren som hadde nektet henne å være sammen med en tater.

Namsos var fortsatt en by med sterke klasseskiller, med lite sosial omgang mellom den store arbeiderklassen og middelklassen som ble større i oppgangstidene i 1950- og 1960-årene. Middelklassen hadde et møtested i klubblokalet Athenæum.

På toppen var det en oversiktlig overklasse, med direktørene på sagbruk og fabrikker. Folk kjente sin plass i systemet. Noen var til og med rangert så lavt at de ikke engang fikk plass i systemet. Som barn av skilte foreldre og av taterslekt utgjorde Åge nærmest en egen pariakaste for seg selv.



Men det var flere utstøtte. Trond Rønning var medlem i Nasjonal Samling før og under andre verdenskrig. Etter krigen satt han tre år i fengsel. Noen år etter det ble sønnen Svein født. Da var mye normalisert. Mange hadde samarbeidet med okkupasjonsmakten og tjent gode penger på krigen, og satt fortsatt i solide posisjoner i byen uten at noen gjorde noe nummer av deres fortid. Men Svein Rønning fikk lide. Han ble mobbet på skolen hver eneste dag i syv år. Han ble spyttet på og ledd av. Klærne hans ble revet av ham, ranselen gjemt unna og tisset på. Han ble banket opp, ofte av 15–20 medelever på en gang.

LES INTERVJU MED SVEIN RØNNING I MANDAGENS PAPIRUTGAVE AV ADRESSEAVISEN

Utenom skoletiden fikk han stort sett være i fred. Helt i fred, egentlig, for foreldrene nektet barna sine å omgås naziungen.

Etter at Åge hadde begynt på realskolen, trinnet etter de syv første skoleårene, hadde han utviklet en sterkere tateridentitet. Av hele Aleksandersen-slekten i hans generasjon var det han som følte seg mest som tater, selv om han i motsetning til mange av sine søskenbarn bare var «halvt» tater. Han hadde hørt moren snakke om at Hitlers plan var at han skulle ta sigøynerne og taterne etter å ha gjort seg ferdig med jødene. Ja, det var noen som sa at han hadde planer om å drepe alle jøder og romanifolk bortsett fra en jødefamilie og en romanifamilie som skulle settes i bur i Berlin Zoo. Han følte seg i slekt med jødene.

At tatergutten skulle gå i allianse med naziungen, lå ikke i kortene. Men hvem i Namsos kunne skjønne hverandre bedre enn de to? De begynte å vanke sammen. Det var forskjeller på dem. Åge hadde det verst hjemme, Sveins hjem var harmonisk. Det var utenfor huset han var utrygg. Han inviterte ofte Åge hjem til middag.

«Skal vi ta til oss en tatergutt? Hva i all verden er poenget med det?» spurte moren første gang sønnen hadde invitert Aleksandersen-gutten hjem.

«Sludder! Her er alle velkomne. Vi dømmer ikke folk før vi har møtt dem,» sa det gamle NS-medlemmet, og Åge ble snart husvarm hos familien Rønning.



Trond Rønning jobbet som lærer på realskolen. Det hadde ikke vært enkelt for Åge på skolen. Han hadde vært flink i mange fag på folkeskolen, men på slutten hadde det ikke vært like lett å følge med i alle fag. Det forsatte på realskolen, han hadde ikke krefter til å legge arbeid i fagene. Ikke hadde han selvtillit heller.

Åge hadde forfatter og lektor Even Lorch-Falch i engelsk. Da Åge skulle i ilden i engelsk gjenfortelling, fikk han tårer i øynene og mistet helt motet. Lorch-Falch hadde hørt om gutten, visste en del om ham, også hva han sikkert slet med. Ingen hadde hatt tro på ham. «Det er ikke noe i veien med hauet eller engasjementet ditt. Du er den beste skihopperen i Namsos. Det får du til! Jeg er sikker på at du kan bli like flink i engelsk,» sa Lorch-Falch.

Og i løpet av høsten ble Åge ganske riktig merkbart bedre i engelsk. I flere andre fag også. Lorch-Falch nevnte det på lærerværelset. «Vi skjønner ikke at du orker å bruke tid på tatergutten. Hva er vitsen i å lære ham engelsk? Snart tar han landeveien fatt,» sa de andre lærerne. «Det er da god to i Aleksandersen-gutten,» sa Lorch-Falch. «Ja, det er jeg helt enig i,» kommenterte det gamle NS-medlemmet Rønning. De andre kollegene på lærerværelset himlet med øynene.

Lorch-Falch hadde møtt faren til Åge to ganger. Fullere menneske hadde han aldri sett. Begge ganger var han så ustø at Lorch-Falch måtte følge ham og sykkelen helt hjem til Gullvikmoen. Han tenkte på hva som møtte familien da Johannes kom inn i huset. Hva kunne han stille opp mot det? Men sønnen kunne støttes og oppmuntres. Det var noe i den gutten.



En annen gruppe outsidere i Namsos var de som gikk på sameskolen på Tavika, ikke langt fra skianlegget Granåsen der Åge hadde tilbrakt store deler av barndommen. Barna på sameskolen holdt seg mest inne på området. Det var tryggest. En gang i uka ble elever sendt ned til byen for å handle inn mat. Det var risikabelt, samene var fritt vilt når de var utenfor sitt eget område.

To elever på sameskolen kjørte ut fra byen på sparkene sine med sekker med innkjøpt proviant da de så to faste «fiender» i veikanten lenger fremme. De to bøllene gikk løs på samene og hadde begynt å kaste matvarer rundt seg da det brått kom to andre skikkelser ut av skogen. Det var Johannes Aleksandersen og en kamerat. De hadde vært oppe i den lille hoppbakken Granlia – like ovenfor Gullvikmoen og hørt stemmer. De to taterne overmannet overfallsmennene og skremte dem såpass at de aldri mer torde å gjøre samene noe. Utstøtte grupper kunne være sterke når de holdt sammen.

Johannes gjorde flere slike inngrep som ga ham en slags heltestatus blant andre utskudd. Men de to landeveisbøllene fortalte en annen historie, og de hadde også langt flere tilhørere. Historiene om slåsskjempen Johannes gikk langt utover Namsos’ grenser, og det var ikke alltid at hans voldsutøvelse ble fremstilt så edelt som i denne episoden. Nå var sønnen til Johannes løs i Namsos’ gater. Åge gjorde ikke så mye for å markere at han var annerledes enn faren.



De to årene på realskolen ble harde. Her skilte han seg tydeligere ut, og praten gikk. Åge visste å ta igjen. De som kalte Åge «din forbanna tater», kunne risikere å få et svingslag i retur. De gjorde det ikke igjen. Identitetsspørsmålet plaget ham: Skulle han være stolt over å være tater eller skjemmes av det? Mamma sa alltid at han skulle være stolt av sin bestefar, at Sander var en enestående mann. Men hun ble rasende når noen kalte dem tatere. Åge hadde slitt med logikken. Hvis det var så flott å være tater, hvorfor skulle det være galt å bli kalt det?

Åge hadde gjort det greit på realskolen, ikke minst i timene til Even Lorch-Falch. Den engasjerte lektoren og forfatteren fikk enda større betydning da Åge begynte på gymnaset og fortsatt hadde ham som lærer. Lorch-Falch skapte også intellektuelt trykk i byen utenfor skoletimene. Han arrangerte elevkvelder med jazz og lyrikk og internasjonale aftener med politiske temaer fra den store verden.

Lorch-Falch hadde bodd i USA på femtitallet. Han studerte i Duluth i Minnesota og var aktiv i både studentavisa og universitetets radiostasjon. Der hadde han blitt kjent med en mann ved navn Abe Zimmerman. Flere ganger hadde han møtt Abes sønn Robert. Abe ville at sønnen skulle bli skolert i folkemusikk, og Lorch-Falch ga ham et båndopptak med musikk av Geirr Tveitt og Johan Halvorsen. Lorch-Falch var en kristen anarkist, inspirert av tankene til Samfunnspartiets kontroversielle stifter og stortingsrepresentant Bertram Dybwad Brochmann. Han ble godt mottatt, inntil han i studentavisa ga uttrykk for at bostedsløse skulle ønskes velkommen i kirka. Det ble for sterkt for lokalsamfunnet. Han fikk sparken fra avisa og dro fra Duluth, men rakk å gi far og sønn Zimmerman en bok av Dybwad Brochmann.



Åge måpte da Lorch-Falch fortalte sine historier om familien Zimmerman. At han skulle møte en voksen som hadde så mye som hørt om Robert Zimmerman – bedre kjent som Bob Dylan – og lyttet til hans sanger, var usannsynlig nok. Å kjenne en person som hadde snakket med Bob Dylan, møtt ham personlig, var ufattelig. Even Lorch-Falch skjønte at hans elever ikke helt trodde på det han fortalte om sine bekjentskaper i Minnesota.

Om Lorch-Falch fortalte aldri så ville historier, ble Åge inspirert av ham og begynte å skrive dikt selv. Og han begynte å lese, han slukte romaner. I årene etter at faren forsvant, var Åge den flittigste låntageren på Namsos folkebibliotek. Han leste Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij og Maksim Gorkij. Den beintøffe skildringen av tsarti¬dens klassesamfunn i boka Barndom satte seg i kroppen. Han skjønte at det fantes røffere oppvekstvilkår enn han selv hadde opplevd. Aller sterkest traff Franz Kafka. I Kafkas verden var det mest uhyggelige at motkreftene var så vanskelige å definere. Den kalde fremmedgjort¬heten, den klamme følelsen av å gå feil samme hvilken retning man valgte, var noe Åge kunne identifisere seg med.

For Åge slet. Enkelte dager kunne praten mellom ham og Svein Rønning gå helt i stå. Når Åge var i sitt mørkeste humør, var hele tilværelsen meningsløs. Han så mørkt på alt, alle utganger var stengt. Han hadde ingen fremtid. Inger så også tungsinnet hans, og fikk ham med seg til psykolog i Steinkjer. Åge fortalte psykologen at han var sliten og manglet livslyst, men fikk ikke så mye ut av besøket.



Han fant andre måter å få ut innestengt aggresjon på. Han ble en festløve. Åge hadde blitt hjemmevant på samfunnshusene i Namdalen etter at han hadde debutert med brask og bram som nykonfirmert. Han klarte fortsatt ikke å styre alkoholinntaket. Han hadde utviklet en festblanding av Golden Cock gin og Bitter Lemon, som skulle bli hans spesialmiks gjennom hele ungdommen, til han var totalt gin-resistent som 20-åring. Under en fest på Skage samfunnshus i 1967 hadde han nok en gang fått i seg for mye. Han fikk likevel god kontakt med den søteste jenta i lokalet. Da han spurte om å få bli med henne hjem, sa hun merkelig nok ja. Det var en lang tur å gå opp til Harran, lenger opp i dalen. Men så fikk de tid til å bli kjent, han og to år yngre Torill. Da de kom frem, var ikke moren Anny like med på notene – og sendte den fulle ungdommen på dør.

Fem mil er en voksen distanse for en full unggutt, selv om det var mest nedoverbakke til Namsos. Moren til Torill fikk kvaler, og etter en times tid tok hun med seg datteren i bilen. De tok igjen en slukk-øret, men målbevisst travende Åge, plukket ham opp og kjørte ham hjem til Namsos.



Åge slet med å få orden på resten av livet. Selv om han leste mye, fikk han stadig større problemer med å motivere seg for skolebøkene. Han sluttet i første gym noen måneder før sommerferien. Han var mentalt utladet. De tre siste årene mens faren bodde hjemme, hadde Åge brukt alle krefter på å håndtere situasjonen. Han hadde gått i konstant frykt, og lagt ansvaret for at alle skulle overleve i Aleksandersen-huset, på seg selv. Nå som det meste rundt ham var bra, kom reaksjonen. Åge var så inderlig trøtt. Han sov aldri skikkelig om natta. Når han våknet om morgenen, var han trøttere enn da han hadde lagt seg. Alt var et slit. Å gå på skolen var til slutt ikke lenger aktuelt.



Inger tok sønnens beslutning med fatning, men hun var livredd for at han bare skulle drive dank. Hun visste hvem han slektet på. Inger maste om at han skulle klippe håret, og en dag moren kom hjem, hadde han klippet seg helt kort. Sveisen hadde gitt ham et snilt, men resignert uttrykk. Hun fikk dårlig samvittighet. «Det er kanskje ikke så viktig det med håret,» sa Inger og kysset sønnen på pannen.

Hun mente Åge burde se seg om etter en skikkelig jobb i en statsbedrift om han ikke orket en akademisk karriere. Telegrafskolen i Oslo kunne være et alternativ. Han måtte få seg en jobb.

Hvem tenkte at rock kunne være noe å satse på? Ingen. Rock var en hobby for gutter i tenårene og ikke noe foreldre satte særlig pris på. Et par år til på baken, så var nok den interessen over.

Åge var ikke misfornøyd med mor Ingers initiativ. Han så ikke mørkt på en tid i telegrafen, og han så slett ikke mørkt på å reise til Oslo. Også de andre i bandet snakket om å flytte på seg. I Oslo ville han sikkert finne mange likesinnede. Kanskje Åge fant seg et nytt band?

 
        
            (Foto: GORM K GAARE)

  Foto: GORM K GAARE

På forsiden nå