En akkord, én kjærlighet, ett folk!

Undertegnede har sett Patti Smith mange ganger. Jeg har ikkealltid vært like begeistret for det hun har gjort på plate, men hun har alltid overvunnetmeg totalt på konsert.

Nå, etter hennes beste album siden 70-tallet, og på hennes førstekonsert i Trondheim, var de personlige forventningene store. Kanskje for store?

Tja, nei. Jeg lot meg ikke narre av en litt nølende «DancingBarefoot» som første låt, vet at hun tar tiden til hjelp til å bygge oppstemningen.

Rammet inn av spiret påNidarosdomen og Nidelven malte Patti Smith-kvernen langsomt og stadig meroverbevisende. To av de beste låtene fra det siste albumet kom tidlig, og detførste tilløpet til gåsehud kom på en majestetisk oppbygd «FreeMoney» - fra det ydmykt søkende til de hyttende knyttnever i en låt, deter Patti Smit i et nøtteskall.

Vi har nok sett enda bedre konserter med henne. Lyden i  Borggården er ikke den aller beste når lydnivåetpresses, og den andektige stemningen rundt borgen setter sitt preg på artisterog publikum.

Men for all del, Patti Smith skuffet ikke denne kveldenheller.

Hun går til sin jobb med både ymdykhet og alvor, men tro ikke athun ikke har en plan med det hun gjør. Hun utnytter sommerfugleffekten, de mangesmå vink til publikum, de små dansestegene, de korte pausene ved scenekanten mednærkontakt med publikum. Alt er ledd i en plan, som kulminerer når de storepublikumsfavorittene «Because The Night», «Gloria» og«People Have The Power» avslutter med fullt rocketrøkk. Da har Pattioss alle i sin hule hånd. Hun får oss til å føle at vi er med på noe spesielt.Og det er vi jo, i møte med en av rockens viktigste utøvere de siste 40 år.

Gitarist Lenny Kaye underbygger og foredler Patti Smiths uttrykkgjennom sitt varierte og dynamiske gitarspill gjennom konserten.  Lenny bør få sin del av æren for Smith harfunnet sitt eget distinkte uttrykk. De har opp gjennom årene funnet ut av tingsammen, med basis av Kayes store kunnskap og engasjement for rockensutvilklingen - som han har fulgt tett siden 50-tallet. Dessverre fikk ikke viden spesielle «Nuggets»-medleyen som Kaye har kjørt på mangekonserter på årets turne. Til det var konserten for kort og hitorientert.

Men den  var lang nok tilat Patti fremførte låter fra nær samtlige utgivelser, med fokus på de eldsteklassikerne og låter fra hennes nye og gode album.

Patti Smith er blitt assosiert med punken. Det er på én måtehelt feil, Patti er en søkende romantiker, en intellektuell, en spirituell sjamanhvis opptredener har like mye til felles med en religiøs messe som en rockekonsert.Hun maner til «indre reiser» og politisk samhold, hun er totalt utenden ironiske distansen og  nihilismen somkjennetegnet punken. Patti Smith formidler et kjærlighetsbudskap som detkanskje det hadde vært lett å raljere med, hadde det ikke vært fordi hun gjør det både med hengivenhet og vidd, fordi huner hun publikumsforfører av rang, og fordi hun fortsatt har det viktigste tilfelles med punken. Påståelighet, energi - og gode refrenger.

På sitt første album i 1975 gjorde Patti en cover av The Whos«My Generation». Du vet, den med  tekstlinjen«I hope I die before I get old».

Snart 40 år etter holder hun fortsatt på.  Det er sikkert fordi hun er langt fra gammel.

Anmeldt av OLE JACOB HOEL

Dette spilte Patti:

1.«Dancing Barefoot» (fra Wave)

2. «Redondo Beach» (fra Horses)

3. «April Fool» (fra Banga)

4.  «Fuji-San» ( fra Banga)

5. «Free Money» (fra Horses)

7. «Ghost Dance» ( fraEaster)

8. «Beneath The Southern Cross» (fra Gone Again)

9. Pissing In A River (fra Radio Ethopia)

10. Because The Night (fra Easter)

11. Peacable Kingdom ( fra Trampin')

12.  Gloria ( fra Horses, originalt med Them)

Ekstra:

13. Banga ( fra Banga)

14. People Have The Power (fra Dream of Life)

15. Rock N Roll Nigger (fra Easter)