Aases mange strenger

Andreas Aase har med plata Maus tilbakelagt første etappe i et prosjektet der han ønsker å knytte trøndersk folkemusikkarv opp mot en internasjonal gitartradisjon.

Saken oppdateres.

Gitarist Andreas Aase har i mange år vært en ettertraktet studio- og konsertmusiker for artister som Åge Aleksandersen, Postgirobygget, Sissel Kyrkjebø, Frode Alnæs, Torstein Flakne og Ole Edvard Antonsen. I år har han trådt fram i lyset som selvstendig artist, først sammen med felespiller Sturla Eide Sundli på «Glimmer» og nå med soloplata «Maus». Selv om han har flest meritter som popmusiker, er det folkemusikken som står sentralt på disse to platene.
- På siste halvdel av 90-tallet begynte jeg å utforske ulike strengeintrumenter, samtidig som jeg ble oppmerksom på irsk og karibisk musikk, forteller Aase. I 1998 fikk han imidlertid et spark bak.
- Jeg skrev etter noen plater fra et amerikansk bluegrass-selskap, og da jeg fikk dem var det annen konvolutt klistra fast til min. Den var adressert til en fyr i Tyrkia. Jeg videresendte den, og slang med noen cd'er med norsk folkemusikk. Jeg fikk et brev tilbake, der han påsto at han bare kjente til noen få norske folkemusikere. Så fulgte ei lang liste - han visste om mange flere enn meg. Da skjønte jeg at det var ei lekse jeg ikke hadde lært, og at det var for dumt at jeg ikke kunne mer om norsk tradisjonsmusikk, forteller Aase.

I transe av Hilmar

Det meste av musikken har Aase funnet i platearkiver på høyskoler og hos NRK. Samtidig har han ringt rundt til og møtt folk i miljøet.
- Jeg kommer jo inn i dette som en uærbødig kjekkas, og har mye å lære. Jeg er blitt tatt godt imot av folk som har stelt med folkemusikk i 40 år, og miljøet er mindre knipent enn ryktene skal ha det til, mener han. Under jakten støtte han på musikken til Hilmar Alexandersen (1903-1993) fra Steinkjer. En stor spellemann som Aase har fått et nært forhold til. - Hadde han vært irsk, hadde det vært en stor statue av ham på hjemstedet. Han etterlot seg en gigantisk arv på nærmere tusen slåtter. Han var sjøllært, og én av de få trønderne som spilte hardingfele. Kona døde tidlig, og han måtte brødfø fem unger gjennom å spille. Slåttene hans er enkle, med klare melodier, og han spiller dem med fokus, inderlighet og et ufattelig nærvær. Jeg gikk inn i transe første gangen jeg hørte det, sier Aase entusiastisk. Musikken på «Maus» holder seg innenfor Trøndelags grenser. Litt tilfeldig, ifølge Aase.
- Jeg begynte med trøndersk musikk, og ble liksom værende der. Slåtter fra Orkdal og Innherred spesielt. Men det er ingen programerklæring å holde seg innenfor Trøndelag, bedyrer han.

Folkemusikk på gitar

- Hva har du tilført disse slåttene? - Jeg er heldig dersom jeg har tilført noe som helst, hehe. Jeg har bare prøvd å gjøre ting på en annerledes måte. Målet mitt har vært å sette fokus på at man også kan skape en gitar-tradisjon innen den norske folkemusikken. Jeg er inspirert av den amerikanske gitartradisjonen representert ved Ry Cooder og David Lindley, samt den norske tradisjonsmusikken. Det blir på en måte tonespråket fra Norge blandet med spillemåten fra USA, forklarer han. Både på plata og kommende konserter har Aase selskap av perkusjonist Thor Haugerud.
- Arrangementer med kun gitar og perkusjon vanlig i for eksempel Vest-Afrika, opplyser gitaristen.
Aase vil gjerne dra prosjektet videre, og leker allerede med nye planer.
- Kanskje blir jeg helt alene med strengene neste gang. Muligens i kirkerommet med musikk som hører naturlig hjemme der, som bruremarsjer og bånsuller. Det kan også ende opp som noe helt annet, smiler han. I kveld feires plateslippet med konsert på Josefine i Oslo, før Trondheim og Posepilten får besøk av Aase og Haugerud onsdag. 17. desember spiller de i Hilmar Alexandersens-land, på Madame Brix i Steinkjer.

VEGARD ENLID

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå