De siste årene hardet vært kniving om billettene til denne konserten. Det var ikke tilfelletfredag kveld hvor knappe 200 publikummere løste billett. Bra for dem, synd foralle dere andre.
Først ut til å vise klasse er den norske pianisten GunillaSüssmann med J. S. Bachs «Caconne» fra Partita nr. 2 i d-moll for solofiolin,arrangert for klaver av Ferruccio Busoni. Et virtuost stykke som Süssmannpresenterer med en herlig klanglig varme. Hun viser også eminent teknikk og aggressivitet i de kraftfulle raskeløpene, og setter virkelig standarden for denne kvelden.
Neste mann ut er den skotske sangeren, barytonen LeighMelrose. Hans sceneutstråling imponerte mange, inkludert undertegnede, da hantidligere denne uken levde seg inn i rollen som den «gale» Kong Georg III i«Eight Songs for a Mad King» i Dokkhuset. Før han starter tar han ordet og påhumoristisk vis gjør publikum oppmerksom på at stemmen hans kanskje er noeredusert etter denne friske fremførelsen.
Det er imidlertid lite som tyder på en redusert stemme idetMelrose, akkompagnert av Süssmann, setter igang med Benjamin Brittens «Songsand Proverbs of William Blake»- en sangsyklus oppdelt i 14 overlappende deler.Det er et dystert verk som formidles mesterlig av skotten. Hans vokal erkraftig og dyp, og teksten er iørefallende artikulert.
Det beste kommer ofte til slutt, og denne kvelden er intetunntak når den franske kvartetten Quatuor Ebène fremfører en avstrykekvartettens absolutte klassikere, Schuberts strykekvartett nr. 13 ia-moll («Rosamunde»). Og det kan vel knapt låte nydeligere enn dette. Ord blirfattige. Quatuor Ebène utfyller hverandre på glitrende vis ogleverer et samspill i verdensklasse.
De fire satsene blir en leksjon ikammerspill. Dette er en kvartett som spilte Beatles-låter slik du ikke troddevar mulig tidlere under festivalen, og ikveld viser de til fulle hvorfor debåde er kritiker- og publikumsfavoritter. En kvartett med en imponerendealsidighet og og en helt vidunderlig musikalitet.