a-ha på Lerkendal:

Til tider magisk

Selv om ikke alt stemte – en gjennomført fin kveld med flere store øyeblikk. Og da mørket inntok Lerkendal, kom også magien.

Saken oppdateres.

«I’ve been Losing You», sang Morten Harket til publikum på åpningslåta. Så feil kan man ta. For etter responsen å dømme har ikke a-ha mistet noe, verken superstjernestatusen eller fanskaren: Godt og vel 14 000 publikummere ga bandet en høylytt velkomst, i det som ble en pangåpning på en konsert som tok oss både høyt og lavt.



Eksklusivt

For det føltes litt eksklusivt å få se a-ha i Trondheim, og på Lerkendal. Konserten er én av to offentlige opptredener bandet gjør i hjemlandet i år, og at de har respekt for sitt hjemmepublikum, det beviste de til gagns.



To enorme skjermer på hver side av scenen, og en bak bandet, ga konserten en meropplevelse. Spesielt for de som sto lengst bak. Kunstferdig filming med heftig kryssklipping, ispedd animasjon, ga kvelden en ekstra visuell snert.



Etter å ha satt stemningen fulgte Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktor Savoy opp med nok en klassiker, «Stay On These Roads», fra albumet med samme navn. Her ljomet allsangen utover den teppekledde gressmatta, mens folk veivet med armene og drømte seg tilbake til 80-tallet.



Noe smårusk

Stemningen ble ikke dårligere da de fulgte opp med en ferskere låt, «Celice» fra fjorårets «Analogue». En verdig start som bekreftet deres ønske om å gi publikum en opplevelse.



Men noe smårusk var det. Bandet framstod som uvanlig passivt på scenen, og lyden var langt fra god nok i starten. Under de mer høylytte partiene druknet vokalen i mylderet, noe som også vistes på Harket som panisk prøvde å rette opp monitoringen i øret.



Heldigvis bedret lydbildet seg utover kvelden. Verre var det at midtpartiet av konserten ble i overkant stillestående. Furuholmen, som var den som viste vei gjennom kvelden, lovte flere låter bandet aldri har fremført live før. Men kanskje er det en grunn til nettopp dét. For både «East Of The Sun» og «The Weight Of The Wind» fungerte heller dårlig, og ble nokså lunkent mottatt. «Minor Earth Major Sky» lyste opp akkurat i tide da publikum begynte å bli trøtte.



Duett med Ane Brun

Gullrekka kom helt mot slutten av det ordinære settet, med mørket, og startet med en av bandets aller beste låter: «Hunting High and Low». Med særdeles høy gåshudfaktor, kan jeg legge til. Den ble tett etterfulgt av blant andre «Summer Moved On» og, selvsagt, «Take On Me».



Under sistnvente låt løftet stemningen seg til et fantastisk klimaks, mens skjermene på sidene av scenen etterapte animasjonsuttrykket i en av verdens mest kjente musikkvideoer.



I denne delen av konserten fikk vi dessuten presentert deres eneste coverlåt noensinne, «Crying In The Rain». For anledningen forsterket med Ane Brun, som på sparket gjorde en imponerende stram duett med Harket.



Jokeren hadde a-ha gjemt til slutt: «The Living Daylights». Mot slutten av låta sang tusenvis av publikummere refrenget helt alene, uten komp – og det fortsatte de med lenge etter at hovedpersonene hadde takket for den første omgangen. Selvsagt ble det mer.



«Analogue» var første ekstranummer, og fungerte overraskende bra, før «The Sun Always Shines On TV» tok kvelden til en ny fabelaktig topp.



Og da var det egentlig helt greit at trekløveret satte et rolig punktum med «Dark is The Night», over halvannen time etter konsertstart.

Dette spilte de:



I've Been Losing You
Stay on These Roads
Celice
Weight of The Wind
How Sweet It Was
Scoundrel Days
East of The Sun
Minor Earth Major Sky
You'll Never get Over Me
Keeper of The Flame
Cosy Prison
Lamb to The Slaughter
Hunting High and Low
Take On Me
Crying in the Rain
Summer Moved On
Living Daylights

Ekstranummer:

Analogue
Sun Always Shines
Dark is The Night

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå