Bluesens mann gjør opp status

Bjørn Saksgård setter livet i fjellbygda opp mot pulserende storbyliv i musikalske kontraster på sin nye cd.

Saken oppdateres.

- Jeg har sansen for å gi litt faen, fange galgenhumoren i bluesen. Slik er det der jeg kommer fra også. Ikke noe er så ille at man ikke kan flire av det, sier lederen for Trondheim Bluesklubb, som nå på en måte gjør opp status på sin andre utgivelse «No», inspirert av amerikansk blues og musikkmiljøet i New Orleans. Førsteplata, «Take a Chance» var på engelsk - nå tar han spranget over til rugeldalsdialekt.

Dialektens mangfold

- Du er sterkt opptatt av dialekt. Hva skiller egentlig Rugeldalen og Røros, rent språklig?

- Rugeldaling - eller Rugl, som det het før, er en variant av Rørosdialekten, men mangler den karakteristiske sch-lyden, slik som i påschke. Den ligger et sted mellom trønder og østlandsdialekt, med litt islett av svensk.

- Du var nærmeste nabo til Johan Falkberget, hva har han betydd for deg?

- Jeg var 11 år da han døde, og kjørte posten til ham det siste året han levde. Tanta mi var husholderske der i gården og jeg observerte han ofte der han gikk med rak rygg og stokken sin. Kanskje var han med på å gjøre meg mer språklig bevisst. Jeg synes det er greit å bruke Rugeldalsdialekten, gripe tak i kontraster jeg finner i naturen - og i byen.

- Det blir litt tannløst det som synges på normalnorsk, sier Saksgård.

- Det blir ikke saftig nok sammenlignet med dialektene rundt om i landet. Rett etter at «No» kom ut, føler jeg meg mer sikker på meg selv. Nå har jeg fylt 50, kanskje er det derfor jeg tør mer.

Bjørn Saksgård er musikalsk altetende.

- Blues er et folkemusikalsk uttrykk. Du kan sammenligne Norge, Balkan og USA - og du finner et likt uttrykk. Eller du kan se til miljøet i New Orleans, hvor alle musikktyper lever godt ved siden av hverandre. Man svitsjer lett over i sjangrene, det finnes ikke skylapper slik vi har her hjemme. Jeg liker denne holdningen til musikk. For meg er blues mer en følelse enn en form.

Ris bak speilet

- Det finner vi mange uttrykk for på den siste plata di. Mange av låtene har en slags dobbel bunn?

- Kanskje jeg bevisst har laget et lite ris bak speilet for å gjøre oss mer ettertenksomme. Vi er jo så rike i dag at vi ikke bryr oss om noe. Litt å tenke på, ja.

- Det siste sporet på plata, «Somm{rsquo}gong», er litt spesiell?

- Der fikk jeg hjelp av glåmosingen Stig Kulset. Rett og slett ei vise som handler om at vi trenger litt motgang av og til. Men du finner en blueslåt-tango også: «Den fødte pessimist» inngår i felttoget mot dobbeltmoral og selvgodhet. Men jeg kan ikke dy meg for et lite spik mot naboer også: «Faen dainse» handler om svenske selgere på Rørosmartnan. Det handler om å bli lurt til å sette seg i gjeld. Men det er jo stadig et aktuelt byfenomen også, flirer Bjørn Saksgård lurt.

 
        
            (Foto: Jan Nordstrand)

  Foto: Jan Nordstrand

På forsiden nå