Byen brant - på nytt

KONSERT: Uffa-huset kokte fredag kveld med to nostalgi-fulltreffere på scenen. Det er ikke mye energi de har mistet med årene, verken Wannskrækk eller Liliedugg.

Saken oppdateres.

WANNSKRÆKK

LILIEDUGG

UFFA fredag kveld

Til tider var det så hett og klamt inne i det tettpakkede lokalet at gelatinen i hanekammene mistet virkningen og hårtustene hang slapt ned. Det er ikke gitt noen å holde på kraften og energien gjennom et helt konsertsett, verken på scenen eller i salen.

Men begge parter gjorde svært gode forsøk.

Konserten fredag kveld var den første i en serie arrangementer som markerer at det er 25 år siden okkupasjonen i Kjøpmannsgata som igjen førte til opprettelsen av UFFA-huset i den gamle barnehagen i Innherredsveien som fortsatt står der – grundig innfestet og bemerkelsesverdig identisk med slik den fremsto midt på 80-tallet.

Bandene som holdt konsert på den opprinnelige okkupasjonen var de samme som spilte fredag kveld.

Først Liliedugg som begynte seigt og tungt, og gradvis jobbet seg opp på sitt mest intense nivå- og så holdt de seg der.

Lilieduggs fremste varemerke var og er vokalist Lars Volds frenetiske «jeg skal storme frem som en gal hest» og de knivskarpe, hoggende gitarene til Steinar Vikan og Gunnar Mo.

Det dypt personlige og kompromissløse uttrykket til Liliedugg fremstår bemerkelsevis moderne og levende nå i 2006, nesten 25 år etter at bandet ble oppløst.

Det er helt sikkert derfor de har begynt å jobbe seriøst sammen igjen, sånn at ikke bare de opprinnelige innspillingene blir tilgjengelige på cd, men også får følge av nye låter.

På UFFA spilte de så vel «Hvilken venn jeg har i Jesus» som «Gal hest» og noen av de andre største favorittene. Og den største av dem alle: «Neonråte», en av norsk rocks virkelige klassikere og energibomber.

Det var rimelig god stemning på Uffa under allsangrefrenget ”Byen brenner”, for nå ikke å ta alt for hardt i. At de så det nødvendig å ha med to Stooges-låter, skjønte vi ikke helt poenget med – før det var tid for avslutningslåten til Wannskrækk og de også gjorde sin cover av «Now I Wanna Be Your Dog»

Men de startet med to igjen sine to første konsertfavoritter «Æ veit da faen æ» og «AG3» også.

De spilte omtrent alle låtene som ligger igjen etter dem på plate, innbefattet store favoritter som «Moro med system» «Blå heder», «Takk til alle jentene» og «Sover du»

Energi, meloditeft, gode tekster er stikkord for Wannskrækk-repertoaret. Enkelhet kombinert med eleganse, opprør og sjarm er nøkkel for formularet både på musikk- og tekstsiden.

På scenen var innsatsviljen som alltid helt fenomenal, og stadige besøk oppe på scenen av høyrøstede fans er en del av konsertradisjonen.

På en privat bursdagsfest på forsommeren, slo Liliedugg overraskende til og lurte kveldens bestemannspremie fra Wannskrækk. På Uffa sørget Wannskrækk for 1-1 totalt dette året, men også dette var en jevn match.

Men Prepple & Co. tok den helt, helt ut denne gangen. De spilte ikke sin aller beste låt «Så from», men sin nest beste «En trist historie», og da det så ut som alt ebbet lykkelig ut med «Danse hele natten» og nevnte Stooges-cover, gikk publikum lykkelig ut og fikk luftet svetten i gufsete høstvær.

Da nesten alle var gått ut, gikk Wannskrækk tilbake på scenen og startet konserten på nytt. Med «Æ veit da faen æ» og «AG3». Og SÅ slitne var ikke folk. De sprang tilbake og fikk de siste fem-seks minutter med pogoing på hvem vet hvor lenge.

Wannskrækk vil nok vite at det skal ikke stå på publikum¿

 
 
På forsiden nå