At Trondheim symfoniorkester (TSO) har vokst under sjefdirigent og kunstnerisk leder Krzysztof Urbański, er ingen overdrivelse. På frigjøringsdagen leverte de musikk for historiebøkene sammen med Luftforsvarets musikkorps og en solist i knallform.

Den russiske komponisten Igor Stravinskij (1882-1971), er viden kjent for musikken til tre balletter (Ildfuglen, Petrusjka og Vårofferet),  med «Vårofferet» som den største. En hel verden ble rystet av de dissonerende tonene og den asymetriske strukturen under premieren i Paris for nøyaktig 100 år siden. Makan til «uhørt» musikk hadde man aldri hørt før. Mottakelsen var elendig, men idag blir den musikalske historien om jenta som ofret sitt eget liv tiljublet over hele verden- og det med rette!

Makan til musikk skal du nemlig lete lenge etter. Stravinskij setter virkelig det massive orkesteret på prøve med sine intense rytmiske skjevheter, dynamiske kontraster og harmoniske spenninger. Her er ingen lange melodier, bare korte fraser og motiver som gjentas gang på gang. Som musiker gjelder det å ha tunga rett i munnen, for temposkiftene kommer som lyn fra klar himmel. Derfor er det så befriende å se et symfoniorkester, forsterket med blåsere fra Luftforsvarets musikkorps, ri det hele i land på den måten de gjør. Her er perfeksjonisme til fingerspissene, anført av en sjefdirigent, så våken og dedikert, at det er en fryd for øyet.

Stravinskij har ikke gjort det lett for musikerne. Utfordringene står i kø hva register, rytmikk og klanger angår. Men det er nettopp det som gjør dette verket så intenst. Instrumentene blir gang på gang satt på prøve for å skape uroligheter, noe man hører allerede i begynnelsen med en fagottsolo i uvanlig høyt register. Det er likevel vakkert som bare det når TSOs solo-fagottist serverer de myke, innledende, tonene.

Plutselig smeller det, en aggressiv basslinje begynner å pulsere i bånn, synkopert og røft til tusen!  Musikerne henger over instrumentene, buehårene ryker én etter én og aggressiviteten øker, før det hele tones helt ned igjen. Musikken bølger frem og tilbake.

TSO sprudler over av formidlingsglede og engasjement i et verk fullspekket av små detaljer,  dristige harmonier, groovy rytmikk og «stygg» klang. Musikken tar deg med på en musikalsk reise som får blodet til å pumpe i hele kroppen. Vilt, vakkert, stygt og rått på en og samme tid!

Det er imidlertid ikke bare Stravinskijs omdiskuterte verk som står på programmet denne kvelden. Hopper vi en drøy time tilbake i tid, innledes konserten med hundreårsjubilanten Witold Lutoslawskis (1913-1994) «Liten suite»-  en frisk og fin åpning før Rachmaninovs (1873-1943) tredje klaverkonsert tar over. Og kveldens solist, Phillippe Bianconi leverer så til de grader varene med en virtuositet av de sjeldne. Fingrene er som skapt for klaviaturet. Selv er jeg ikke den største beundrer av denne konserten. Det blir litt for langtekkelig og enkelt for min smak. Det er uten tvil fin musikk, men litt vel fint og romantisk i mine ører. Likevel, franske Phillippe Bianconi gir alt- og enda litt til. Han vekker følelser med en tilstedeværelse som virkelig gjør inntrykk og får publikum til å applaudere i flere minutter- vel fortjent!

Likevel, det er «Vårofferet» som står igjen som den store vinneren denne kvelden.  Med særdeles god hjelp fra Luftforsvarets musikkorps serverer TSO musikk med en følsomhet som virkelig imponerer. Urbańskis «soldater» sitter ytterst fokusert på stoltuppen og formidler en liten dose musikalsk magi som er sjelden å oppleve i Trondheim. Det er bare å ta av seg hatten for orkesteret ikveld. Denne konserten vil jeg sent glemme.