Plateåret 2007:

Bedre enn sitt rykte

2007 var ikke så dårlig som flere vil ha det til. Det var året for flotte andrealbum. Få norskspråklige perler og feige, store selskap fikk hjemmeåret til å virke dårligere enn det var.

Saken oppdateres.

HVA SYNES DU VAR ÅRETS BESTE PLATE? SKRIV DIN MENING!

Flere som hittil har oppsummert pop- og rockåret i Norge og internasjonalt, synes å enes om at 2007 var et svakt år. Det kommer an på hvordan en ser og hører. Det har sjelden blitt utgitt flere plater enn i år. Likevel sliter platebransjen og vi som skriver om den. Den beste musikken er ikke nødvendigvis på de store selskapene. Stadig flere alternative distribusjonskanaler gjør det krevende å orientere seg. Færre hører på de samme platene, samtidig som bredden aldri har vært større.


Gode band kan slå gjennom via jungeltelegraf og nett, men gode band og plater kan også drukne i strømmen. Musikkjournalister er gjerne opptatt av Det Nye Store. Det føles ekstra viktig ettersom plateindustrien framstår mer og mer retrofil. Én av grunnene til at 2007 umiddelbart ikke framstår som et av de klassiske 7-årene i rocken (-67,-77,-87 og -97) er mangel på den massivt dagsordensettende nye artisten, bølgen eller bandet.


Alle etterlyser de banebrytende debutene, men Adresseavisens liste over årets beste plater viser at 2007 slett ikke bare handlet om veteraner. Den største veteranen på den internasjonale lista er Robert Plant, som sammen med Allison Krauss laget sin mest dristige og helstøpte plate siden tiden med Led Zeppelin. At Mark Olson har laget sin beste plate siden tiden med Jayhawks og at Thurston Moore fra Sonic Youth faktisk har blitt en veteran, viser at gamlinger ikke er som før i rocken.


Vår liste illustrerer at 2007 ble året hvor artister som debuterte i forrige runde, bekreftet sin begavelse. Rockens frase om «det vanskelige andrealbumet» ble motbevist av Arcade Fire og Band Of Horses på toppen av lista, med godt følge av Beirut og LCD Soundsystem litt lenger ned. Om året manglet en ungdommelig åpenbaring av typen Arctic Monkeys fra 2006, så bekreftet også de at de er mer enn døgnfluer med en nesten like sterk andreplate. De klarte likevel ikke hindre inntrykket av et svakt år for britisk musikk.


De store plateselskapene i Norge ser dessverre ut til å ha nedprioritert nyrekruttering og oppbygging av nye artister. Kombinert med at påfallende mange av de beste norske platene kom i første halvår, samt at etterveksten når det gjelder norskspråklig musikk er alarmerende svak, skygger det for de mange gode norske platene som faktisk kom i år.

Norsk rock har sjelden holdt høyere internasjonalt nivå. Lionheart Brothers setter Trondheim på kartet i en relativt rosende omtale i siste nummer av det britiske musikkmagasinet Uncut. Texum fra Oppdal har fått velfortjent ros både i Sverige og Belgia og vi ga terningkast seks til én av årets beste rock'n roll-plater uansett nasjonalitet, My Midnight Creeps' «Histamin», før Robert Burås gikk bort så altfor tidlig.

Norsk rock er full av gode, dyktige nisjeband og artister med solide plater på samvittigheten. Svenskene har til sammenligning i 2007 fått fram nye artister med nye stemmer, som Anna Järvinen («Jag fick feeling»), samtidig som flaggskip som Kent og Lars Winnerbäck svever også i Norge.


Årsoppsumeringen til det svenske rockmagasinet Sonic tyder på at svensk musikk var viktigere og bedre i 2007 i Sverige enn norsk musikk var det i Norge. Måtte veteranene i den eneste norskspråklige sangen på vår liste over årets låter få rett: Aldri mer.

HVA SYNES DU VAR ÅRETS BESTE PLATE? SKRIV DIN MENING!

 
På forsiden nå