Duger også som ren lydopplevelse

Stemningen, dugnadsånden, selve begivenheten, var en stor del av totalopplevelsen. Men Sorgenfri-konserten holder mål også når alt utenom musikken er skrellet bort.

Artismønstring: Nær 60 musikere stilte opp for gatemagasinet Sorgenfri under trondheimsversjonen av den klassiske «The Last Waltz»-konserten. Nå kommer hele konserten på cd. Morten Skaget og kapellmester Skalg Raaen til venstre i bildet. 

Saken oppdateres.

Dugnadskonserten «The Last Waltz» var en god idé som viste seg å være minst like bra i virkeligheten som den var på papiret. Musikkmiljøet i Trondheim viste både dugnadsånd og musikalsk briljans i et skippertak som lot seg gjennomføre på grunn av betydelig ekstrainnsats, ikke minst av den musikalske lederen Skjalg Raaen og hans medsammensvorne i husbandet.

LES OGSÅ: Nå kan du høre The Last Waltz igjen

Arrangementet var tydelig preget av mengden menneskelig og musikalsk overskudd. Alvoret og kompetansen som lå i bunnen av dette, kommer tydeligere frem nå når konserten er ute på cd. Det er rart med det, selv de mest gnistrende konserter har en tendens til å falle sammen når de blir «gjenfortalt» som live-album. Sjarmen, energien, impulsiviteten, svetten, lukten, kommunikasjonen mellom scene og sal forsvinner sammen med synsinntrykkene. For at et livealbum skal fungere ordentlig må du få noe du ikke fikk da du opplevde konserten live eller på konsertfilmen.

LES OGSÅ: Rørende og forførende Sorgenfri-film

Det får du her. For nå kan du virkelig konsentrere seg om det musikalske, nå som alt det forstyrrende og fortryllende rundt arrangementet er skrellet bort.

Den originale «The Last Waltz» er litt av en målestokk. The Band og deres alliansepartnere med Bob Dylan, Van Morrison, Neil Young, Joni Mitchell i spissen, lar seg verken overgå eller gjenskape. Men: Tro mot originalen, men likevel med særpreg og med intelligent «casting», er dette en dobbel cd med 24 låter konsertmusikk med høy egenverdi.

LES OGSÅ: Høydepunkter i lang rekke

Noen vokalister blir kanskje vel bleke kopier av originalene, andre blir emosjonelt overformidlende. Som på originalalbumet, er det nok bluesnumrene en kommer til å skippe etter hvert.

Men pytt, dette er både i overbygging og detaljer inspirert håndverk av høy klasse, dette er musikere og solister som vet når de kan slippe seg løs og når de skal bidra for å holde håndverksnivået som kreves. Mange kunne vært nevnt, men jeg nøyer meg med et lite knippe personlige favoritter: «The Night They Drove Old Dixie Down» (Eilert Ottem), «Caravan» (Ulf Risnes), «It Makes No Difference» (Difference) og «Forever Young» (Anders Jektvik).

 
På forsiden nå