Tønes hadde vært kultartist i over 15 år da han ble et slags allemannseie med suverene «Sån av Salve» i 2012 - en foredling av Frank Tønnesens evner som humorist og historieforteller over hans til da beste melodier. Den mer alvorlige og musikalsk ambisiøse «Vindbrest» (2015) var en naturlig oppfølging.

På sitt niende album er Tønes fortsatt Tønes, heldigvis. Men «Sesong 4» er hakket mer rustikk, mer tankefull og lavmælt på alle vis, der den sleper seg tilbakelent av gårde med kontrabass og utsøkt strengespill. De elleville tøysesangene er så å si fraværende, selv om den treffsikre og vemodige humoren sjelden er langt unna også her.

Tønes mesterstykke har vært at han har evnet å se det store i det lille, tegne menneskeskjebner og kompliserte, innestengte følelser først og fremst gjennom bygdemannens hverdagslige vaner og stusslige handlinger. Som på åpningslåten «Signala», som lenge låter som en nostalgisk sang om fraflytting vi har hørt mange ganger, før et mesterlig mørkt vers løfter sangen til en novelle: «Hadde jysså ein plan og et liv / men alt mod forsvant / mattilsynet hadde med politi / og sauene datt ein itte ein / ittekvert så det smalt». Eller «Vottane», som handler om et par strikkede votter jeg-personen har fått av sin svigermor – men også om hjelpeløshet. «Bere kledde» er en trøstesang til et barn eller partner – men med en dirrende vond undertone.

Først og fremst gjennomsyres albumet likevel av en takknemlighet og tilfredshet. Takknemlighet for de bitte små hverdagsgleder og -spenningsmoment, for den trygge forankringen – mer enn den mistilpassede ensomheten som har vært mer framtredende tidligere.

Det er ikke lett å gjøre tilfredshet til gode sanger. Det glir ikke helt smertefritt for en mester som Tønes heller. Det er mye fin og ujålete hverdagspoesi her, ikke minst om voksen kjærlighet i «Holda henna» og kjærligheten til et barn i «Korte stond» – og om sjelen som kan ligge i et hus og et hjem i «Det sista hu ville». Samtidig, noen sanger føles litt vel små og bare hverdagslige denne gangen. Som i tittelsporet, som blir et litt anstrengt bilde på tv-serien som moderne, sosialt lim («Kå tid ska me to sjå ferdig sesong fira av «The Wire»?»).

Han gnistrer til, «I gode og onde daga» er klassisk Tønes. Der hylles alle de som arrangerer lokale kulturbegivenheter og holder hjulene i gang - men like mye arrangørenes slekt og venner, som må tåle mye rart som trofast publikum. «Maxitaxi» har størst hitpotensial, vi har alle opplevd at det plutselig står en maxitaxi utenfor når festen er kommet skikkelig i gang. Men den handler også om de som mer eller mindre frivillig velger tosomheten når de andre fortsetter festen.

Jeg har hørt bedre plater med Tønes, «Sesong fire» fortoner seg litt som et hvilespor, eventuelt en satsbevegelse mot noe større og mer ambisiøst. Tønes’ nye album ligner sånn sett mer på sesong to av «The Wire» enn sesong fire. Med andre ord ikke den de fleste vil trekke fram som den beste, men en som vil få sine iherdige forsvarere.

Tønes spiller på Byscenen onsdag kveld.

Anmeldt av VEGARD ENLID