Salmer er gull verd

Et modig, ærlig og troverdig salmeprosjekt. Mette-Marits personlige salmevalg er også salmer for «Gud og hver mann».

Saken oppdateres.

I den grad det finnes en norsk folkesjel, har kronprinsesse Mette-Marits salmeprosjekt slått an opptil flere strenger i den.

Sett og hørt på bakgrunn av tidligere erkjennelser om «utagerende festing» er salmeutvalget, og kronprinsessens korte, men personlige og sterke kommentarer fascinerende storytelling. Å la ulike norske artister stå for framføringen gir plata et variert vokalt uttrykk i relieff mot helhetlig og varsomt jazzaktig komp fra Tord Gustavsen (piano) Mats Eilertsen (bass) og Rune Andersen (perkusjon). Fjernt fra tilvant, gudstjenestelig salmesang, blir både melodier og tekster «nye». De fleste av salmene er tidløse søyler av tro, tillit og håp. At enkelte av salmene tilhører den utskjelte «pietismen», kan bare opprøre den som ønsker å forstå pietismen slik djevelen og leser bibelen og lar «bokstavtro» pervertere og fattigsliggjøre det egentlige budskapet.

Solveig Slettahjells strålende framføring av Erik Byes søkende og samtidig trygge «Blå salme» har fortjent fått mye radio- og tv-tid. Andre er like hørverdige; ikke minst tittelsporet «Sorgen og gleden» sunget av Pål Angelsgård, og Susanne Sundførs versjon av «Ingen vinner frem til den evige ro». Fascinerende er Lars Lillo-Stenbergs «Den prektigkledde sommerfugl». Vakker, men litt klisjeaktig er Maria Solheims naive framføring av «Jeg er i Herrens hender». Flere av salmene får en ekstra dimensjon og funksjon når de knyttes så nært til personlige opplevelser som kronprinsessen gjør. I mine ører og tanker har Mette-Marits salmeprosjekt en troverdighet og indre styrke som gjør sporadiske forutsigbare forsøk på kulturliberal harselas til pinlig politisk korrekte tvangsøvelser.

HØYDEPUNKT: «Sorgen og Gleden», «Ingen vinner frem til den evige ro»

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå