Debuterer i trygge rammer

Ine Hoem kunne med fordel ha utfordret seg selv mer på sitt første soloalbum.

Hun er på sitt beste når hun tør å være personlig, men tekstene blir tidvis for eksplisitte, og rammene litt for trygge, mener vår anmelder. 

Saken oppdateres.

Det begynner å bli en stund siden trioen i Pelbo gikk forskjellige veier, og vi har allerede blitt kjent med vokalist Ine Hoem som soloartist gjennom EP-en «The Island» fra 2013. Forsmaken viste en mer pop-orientert artist i et mindre pompøst uttrykk enn hos den sjangeroverskridende trioen. På «Angerville» har Hoem tatt en ny vending, og etterlatt det elektroniske bakteppet til fordel for et mer akustiske toner hvor strykere, piano og gitar styrer lydbildet.

Det er noe fandenivoldsk å skimte i tekstlinjer som «This was the my life would change/And all of the chaos would fall/into place» («This Year»). Samtidig beveger Hoem seg i et overkant pent landskap, og det blir fort klart at hun til fordel kunne ha spilt enda mer på mystikk og ironi for å skape større dynamikk i de åtte låtene på albumet. «Angerville» skifter mellom personlige observasjoner og historier i tredjeperson, og aller best er Hoem når hun dropper mellomleddene. «This Year» er eksplisitt, men sier samtidig mye om artisten og hvor hun er i livet. Småfrustrert, og med store drømmer er et godt utgangspunkt for utfoldelse, og det låter svært bra på låter som «When We Collide» og «The Letter» hvor hun går i dypet av seg selv. For Hoem kler dramatikken, og i et større lydbilde kommer det også bedre frem hvilken vakker stemmeprakt hun besitter.

Hun er på sitt beste når hun tør å være personlig, men tekstene blir tidvis for eksplisitte, og rammene litt for trygge. Nostalgien har en tendens til å ta overhånd, og låter som «When We Were Young», hvor hun drømmer seg tilbake til barndommen og «Caroline» blir stående som unødvendig tamme. Jeg skulle likt å høre Hoem utfordre seg selv i større grad, og jeg savner den mer eksperimenterende artisten fra «The Island». Nå blir «Angerville» heller stående som en interessant tittel i et alt for snilt uttrykk.

Høydepunkt: «The Letter»

Anmeldt av SARAH WINONA SORTLAND

 
På forsiden nå