Siden utgivelsen av «Honest» – og i kjølvannet av bruddet med forloveden Ciara – har Future levert en knallsterk rekke med miksteips: «Monster», «Beast Mode» og «56 Nights». Alle del av opptakten til «DS2» (kort for Dirty Sprite 2), som i likhet med sine tre forgjengere er betraktelig mørkere enn den mer sympatiske «Honest».
Der Future dels hyllet kjærligheten på «Honest» er «DS2» skildringen av et jeg med et moralsk kompass ute av kurs. Mer tilbake til røttene, er albumet Future slik vi først lærte ham å kjenne: dop-dealeren («my hood treat my like I'm El Chapo») som selv har kroppen full av sentralstimulerende stoffer.
Det går knapt noen linjer uten at Future nevner hva han er høy på, men det er måten Future gir lytteren den samme, livsbejaende følelsen som er et av skivas største fortrinn. Så også på «Fu*k Up Some Commas», hvor også den vanlige mann kan relatere til drivkraften om legge til kommaer på saldoen. Han er ofte hedonistisk, men Atlanta-rapperen appellerer samtidig til følelser mennesker har, men kanskje ikke snakker høyt om.
Det er et stjernelag av fremadstormende Atlanta-produsenter som musikalsk holder Future i tøylene. Sonny Digital, Southside og fremfor alle Metro Boomin, er i ferd med å redefinere rapmusikken med sin harde «trap», på dette prosjektet ispedd nok «luft» til at Futures ofte nedtonede vokal kommer til sin rett. Zaytovens myke pianoarrangementer dukker også opp, og bidrar med sjarm i det ellers innbitte lydbildet.
Som et av flere høydepunkter, er «Where Ya At» også den eneste låta med gjestebidrag. I følge Future «tvang» Drake seg med, og kanadieren legger et fint touch på en skive som viser seg som de siste meterne av et enestående seiersløp.
