Ikke så verst

Velskrevet, men litt for kontrollert soloalbum fra en av The Aller Værste.

Saken oppdateres.

Det hviler norsk rockhistorie over denne plata. Labelen som er delt mellom Oh yeah! og Den Gode Hensikt peker til bake mot tidlig 80-tall da Knudsen spilte bass i The Aller Værste og produserte Wannskrækk som ga ut sine plater på akkurat de etikettene. Selv om Knudsen har med seg to medlemmer fra TAV, låter ikke hans første soloalbum særlig nært opp mot hans gamle band. Det er sikkert like greit. Mer alarmerende er det at «La det brenne» tidvis låter som en ny variant av Sterk Naken og Biltyvene. Det har mye med tekstene og fremføringen av dem å gjøre og litt med musikken.



Les intervju: Kjøpte 1200 plater ny musikk



Musikalsk skjer det mye på «La det brenne». Plata låter nesten i overkant produsert, innpakket i et sound hvor det lekes fint med både dub, reggae og rock. «Himmel av glass» låter som en skarp norsk parallell til Clashs «Guns Of Brixton». Knudsen er flink med ord. Flere av sangene viser at norsk er et mer interessant rockspråk enn norske artister flest klarer å sette ord på. Dessverre har han lagt seg til en lakonisk, kontrollert snakkeyngestil som gjør at ordene for sjelden når helt gjennom.

Den distanserte formidlingen kler enkelte sanger godt, men som helthet blir det noe litt selvtilfreds og tilbakelent over plata. Hvis det brenner, er det vanskelig å høre gløden. Det passer perfekt til en sang som «Line», albumets store høydepunkt, men totalt hørt låter plata litt for mett. «La Det Brenne» har store kvaliteter i tekst som musikk, dyktige folk i alle ledd og det skjer såpass mye i hver sang at albumet aldri blir uinteressant.

Dessverre blir det nesten aldri virkelig interessant heller.





HØYDEPUNKT: «Line» og «Himmel av glass»

 
På forsiden nå