Et adrenalinkick

En brutal sving mot metal på halsbrekkende album som overkjører deg fullstendig.

Saken oppdateres.

Forrige Shining-plate var et langt steg mot metalen, men likevel med avantgardistiske lydcollager og lån fra pompøs filmmusikk. «Blackjazz» er blitt et hysterisk intenst adrenalinkick av et album, intrikat komponert og halsbrekkende spilt. Mye hardere og råere enn forgjengeren og definitivt et metalalbum, selv om mye av den grenseløse tankegangen kan spores tilbake til en frijazztankegang der alt er lov.

«Blackjazz» er likevel hele tiden gjennomstrukturert, kontrollert og gjennomtenkt. De gjennomtrengende synthmelodiene letter trykket, gjør mange av låtene mye mer catchy og ganske sikkert mindre spiselige for metalpurister. Produksjonen fra Sean Beavan (Nine Inch Nails, Slayer) er råflott, helt på grensen mot det skarpe og skrikende men likevel herlig detaljert uten å bli pålesset.

Man blir så utrolig revet med, så totalt overkjørt og så full av adrenalin at det er fristende å slenge frem toppkarakteren tvert. Men så er det ikke nødvendigvis 100 prosent problemfritt, det de holder på med. Etter at et manisk Shining har filleristet meg i nesten en time, snapper jeg etter været og kan savne et par av de mer dempede og eksperimentelle pusterommene fra forgjengeren. Er du ikke på bølgelengde, finnes det få plater som er mer enerverende enn «Blackjazz». Man kan også høre snev av en litt skrytete «vi gjør dette fordi vi er flinke nok»-tankegang.

Med tiden oppleves likevel dette like mye som en styrke - det vitner om ubeskjedenhet, selvtillit og en gjennomført kompromissløshet. Innvendinger blir også fattige når man hører de flotte og originale låtene, som innenfor de maniske rammene faktisk varierer enormt fra det stramt fengende («Fisheye») til noe nær den rene galskap («HEALTER SKELTER», «Blackjazz Deathtrance» og «Omen»). Avslutningsvis tar Grutle fra Enslaved over mikrofonen på en cover av King Crimsons «21st Century Schizoid Man». En versjon som begynner tro mot originalen, men snart utvikler seg til en ellevill kakofoni.

Med «Blackjazz» presser Shining motoren til bristepunktet og er millimeter fra å kjøre av veien med et spektakulært smell. Men de kommer frem, og fra baksetet kan du med bakoversveis, en hysterisk latter og skrekkblandet fryd konstatere at du virkelig lever.

HØYDEPUNKT: «Fisheye» og «HEALTER SKELTER»

Se bandet framføre «Fisheye» på NRKs «Store studio»:

 
På forsiden nå