For mye blod i bamsen

Bjørn Hellfuck tør å rime tabuord. Gratulerer.

Saken oppdateres.

For å ta det med én gang: Jeg liker groviser, jeg synes fortsatt det kan være morsomt med tiss-bæsj-promp. Jeg kan le hjertelig av lavpannede og sexfikserte high school-komedier ingen filmanmelder vil bli sett død med i dvd-hylla.

Og jeg skjønner at det kan smake pirrende av forbuden frukt når en står ved siden av et pent eksemplar av det annet kjønn på Bjørn Hellfuck-konsert og synger stygge ord i kor. Jeg skjønner at folk kan bli lei av all den innstudert hippe og kritikerroste popen de fleste gir faen i. Jeg har i det hele tatt ingen problemer med å skjønne eller akseptere Bjørn Hellfucks prosjekt.



Men jeg har heller ingen problemer med å si at «Innforjævlig» er ei ræva plate. Jeg innrømmer å ha store problemer med «humormusikk» som konsept, det låter ålreit én gang, så orker du ikke høre vitsen mer. Hellfuck er ikke spesielt morsom første gang heller.

For her er greia: Han rimer «tissen» med «fisen», «musen» med «trusen», «bøge» med «skjøge», «kåt» med «våt» og «varm» med «tarm». Og der ligger appellen, enkelt og greit. Mange av oss har gjennomført denne øvelsen selv, likevel fniser vi skrekkblandet fordi noen faktisk tør å synge det høyt (fra bak ei maske, riktignok).



Men han er fryktelig drøy, det skal han ha. Singelen «Krabbeklo» framstår som gudsord fra landet sammenlignet med resten av albumet. De 16 låtene handler så å si utelukkende om sex, særlig den brutale og anale varianten (eller «knulle do», som Hellfuck ynder å uttrykke det). Musikalsk kles grisevisene i enkel, akustisk pop a la «Krabbeklo», med et par hardrock-utskeielser. Det finnes noen fine og fengende melodier her, men de er ganske slarkete og stort sett kjedelig framført av det like anonyme bandet.



Griseri er ikke noe nytt, det har levd et godt liv på vorspiel og soverom i alle år. Hellfuck føyer seg inn i en tradisjon, i mange tiår har det eksistert utgivelser som spesialiserer seg på lumre «erotiske» sanger. Luxus Leverpostei har gjort mye av det samme uten at Lydverket og Bylarm har funnet det nødvendig å flagge det som en musikalsk begivenhet. Men Hellfuck er drøyere enn alle før ham. Maskefjeset konseptualiserer det og gir en mystikk og anonymitet som også gjør det mer legitimt å like for folk som ellers sverger til highbrow-kultur.



Bjørn Hellfuck er sånn sett interessant som fenomen, som folkelig hyllest av instinktene og reaksjon mot politisk korrekte hipstere og myke menn. Som et slags musikalsk FrP som «tør å si det folk egentlig mener».

Men ærlig talt, det får da være måte på kulturrelativisme og musikalsk slumming. «Innforjævlig» er en oppramsing av tabuord til middelmådig musikk. Verken mer eller mindre.

Men for all del, velbekomme til den som orker.



HØYDEPUNKT: «Bleikfeit hyse» og «Snabb»

 
 
På forsiden nå