Klem fra gammelkjæresten

Lun nostalgi og trygg melankoli.

Saken oppdateres.

Vi er mange som er glade for at denne plata i det hele tatt kommer. Noen av oss var kanskje litt lei av trioen rett etter årtusenskiftet. Men i årene som er gått siden sist har det bygd seg opp et savn, godt hjulpet av at Ulf Risnes har vist skarp låtskriverklo både som soloartist og på fjorårets samarbeid med Øyvind Holm. Så, er «Kjærlighet på tunga» det vi hadde drømt om? Har den det som skal til for igjen å gjøre bandet til noe mer enn et middel til mimring, mer enn en unnskyldning for oss trøndere over 30 til å ta fram de gamle platene igjen? Tja. Det er veldig mye å like veldig godt her, men også ting å irritere seg over, ting man savner.



Det begynner imidlertid aldeles strålende. «Ankerfeste» er klassisk kineserpop over et tidsbilde fra den, i trondheimsmålestokk, legendariske 97-sommeren. Musikalsk plassert i skjæringspunktet mellom «Agnar Mykle» og «Dørstokkmila» er den en uanstrengt innertier, så renskåren som bare en mester i faget kan lage dem–toppet med en sylfrekk, dobbel modulasjon på det siste refrenget som får nakkehårene til å reise seg. Denne slipper dere ikke unna i sommer, folkens! Trondheimsnostalgien fortsetter med fornøyelige «Lykketrikken», om da Ulf og kompisene skulle sprenge Hoemsbrua, selge bildene til avisa og dermed bli de første som tjente penger på trikken. Den sommerlige stemningen er grundig etablert, og bandet plasserer seg trygt i byen der sjela deres hører hjemme.



Veien videre er hyggelig. Veldig gjenkjennelig, veldig lett å like–men kanskje ikke fullt så lett å falle i staver over. Bandet har beholdt sin sterke identitet, og det føles strengt tatt, som om de aldri har vært borte. Første halvdel er særdeles lettbeint og solvarm i tekst og musikk, selv til Tre Små Kinesere å være. «Singelmann og hjertevenn» og «Gode daga» er søte poplåter med forglemmelige tekster, av det slaget vi vet Risnes kan lage nesten i blinde. «Sommerglo» følger opp i samme leie, men har den lille ekstra snerten i en nydelig, fint avstemt melodi som gjør den til en sang som bør overleve sommeren. «Zeppelin og Amazon», en energisk boogie-friskus i slekt Nick Lowes «Half a Boy And Half a Man», er eneste rølpelåt denne gangen–og det føles akkurat passe.



Forgjengeren «Gammel sykkel» handlet mye om samlivsbrudd, en stemning man i ettertid kan relatere til situasjonen innad i bandet. Nå er det ny start med ny besetning, og plata preges av det. Flere sanger, som radiosingelen «Gode daga», er en hyllest til det å slå seg til ro med den man er og det man har. En hyllest til A4-livet som sikkert er ektefølt, men skal ikke god popmusikk også ta oss bort fra det hverdagslige? Det kan i det hele tatt bli litt mye hygge, i spennet fra sukkersøt lykke via lun nostalgi til trygg melankoli. Litt for få skikkelig viktige historier å fortelle. Det glinser som alltid fint i overflata, men man kan savne det vonde bunngrumset og de beske mothakene som tidligere har løftet bandet fra det trivelige til det vesentlige.



Så kan vi heller ikke late som om alt er akkurat som før uten Baard Slagsvold. På sitt beste en drivende god sangskriver som representerte en kul og kynisk motvekt til inderligheten og hyggen. Han var en del av kjemien og kloen hans er lett å savne. Som musiker glir nykommer Truls Waagø fint inn, og med ham er kontrabassen tilbake for fullt. Som låt holder Waagøs bidrag «Venus» også godt mål, men sangprestasjonen hans bidrar først og fremst til at vi virkelig skjønner hvilken fenomenal popvokalist Ulf Risnes faktisk er.



Riktignok tar plata en mørkere retning på siste del, der også melodiene blir litt mer hemmelige. «En liten gutt» framstår som en ikke spesielt vellykket lightversjon av Åges «Eldorado», mens de treffer mye bedre på jazzblå og såre «En sunken skatt», der Ulf effektivt parafraserer Terje Tyslands gråtkvalte gitarsolo på «Takk te dokk». «Bli med mæ tebake» er en fin fortelling om å konfrontere en vond fortid, mens «Vinterbarn» har en for anonym melodi til å fungere optimalt. Som avrunding får vi friske og oppløftende «Frier»–en mer personlig og treffsikker slektning av «Gode daga».



«Kjærlighet på tunga» er nær selve definisjonen av et solid album, der kineserne høres omtrent ut som de alltid har gjort. Det er ingen udiskutabel klassiker i bandets katalog, men omtrent så bra som vi nøkternt sett kunne forvente. Den søteste jenta fra klassebildet holder seg egentlig ganske godt, hun bærer sine år med stil og har ikke mistet den medfødte sjarmen vi falt så hardt for. 20 år etter forelskelsen gir hun oss riktignok ikke et heftig kyss, men en god klem får vi–så får det heller være at jeg har hørt historiene hennes før.



HØYDEPUNKT: «Ankerfeste», «Sommerglo» og «En sunken skatt».

 
 
På forsiden nå