Det har aldri vært noen tvil om det musikalske talentet som er samlet i 22. Kombinert med evne og vilje til å tenke grundig utenfor boksen, er potensialet stort – både for fulltreff og selvnytende vås. Etter en lovende men litt masete EP fra 2008, har bandet utviklet seg mye på denne albumdebuten. Og i mine ører utelukkende i positiv retning.

Bandet har hatt et vokalistforbruk nesten i Spinal Tap-klassen, men bør krysse fingrene for at nykommer Fox blir lenge. Hans litt affekterte, men kraftfulle stemme kler bandet fortreffelig, der han imponerer med stort register og suveren evne til å bære en melodi. Og større fokus på melodiene er hovedgrunnen til at 22 har tatt det nødvendige steget på «Flux», som framstår som et overraskende låtsterkt album.

Denne gangen låter 22s prog-pop like mye som Muse (hør «Disconnecting From the Grid») som Mars Volta. Melodiene har fått tydeligere og mer definert fasong, i tillegg til opprydding i lydbildet gjør det at de framstår de minst like kompromissløse selv om musikken kommuniserer mye mer direkte. Kontrastene mellom elementene er større og virkemidlene porsjoneres mye mer effektivt. I stedet for å sneie innom stemninger rendyrker de i større grad låtpartier der de tør å være bare melodiøse, bare tunge, bare pompøse eller bare hektiske.

Den virkelig store overraskelsen er «Kneel Estate», en utrolig flott låt med et dystert, stakkato og hviskende synthpop-vers som eksploderer i et herlig refreng. Som å gå gjennom en kald hulegang for så å komme ut i en botanisk hage.

En låt eller to er fortsatt for fullstappet og manisk, men som albumdebut er «Flux» overveiende vellykket. 22 har tatt tak i sine svakheter uten å gi slipp på sine sterke sider, en hørbar modning som kombinerer dristighet med en erkjennelse av at det enkle heller ikke er så aller verst. Jeg vet ikke hvordan det er for dere, men for meg høres det ut som en suksessoppskrift.

HØYDEPUNKT: «I Am That I Am» og «Kneel Estate»