Svart magi

Hard, mørk metall er ikke lenger forbeholdt de svartkledde.

Saken oppdateres.

Hør hele albumet på Spotify her

Dimmu Borgir:



ABRAHADABRA



Nuclear Blast/Warner







Forrige uke var det Enslaved som ga oss en tøff leksjon i groovy, svart metall med platen «Axioma Ethica Odini». Nå er storebroren Dimmu Borgir her med sitt niende album, med en tittel hentet fra Aleisteir Crowleys «Book of law». Det er blitt en vellykket, episk fest som både skuer framover og tilbake, og med brodd nok til å ta dem enda et skritt videre.





Dimmu Borgir har vunnet både Spellemenn og Alarmpriser, toppet landets offisielle albumliste og er med sine to millioner solgte plater en av Norges største musikkeksporter. Dit kommer man ikke ved å henvende seg til en liten gruppe særinger. Så har de da også alltid fått tyn fra den harde kjerne av svartmetall-interesserte.



I 2010 måler man ikke lenger god svartmetall ut fra sjokk-effekt, den diskusjonen er for lengst lagt død. For selv om de treffer bredt med sine storslåtte, majestetiske album (og fullformats konserter!), er dette på ingen måte et band som kompromitterer sine musikalske ambisjoner. Gruppas siste plate, det hittil kunstnerisk og kommersielle høydepunktet «In sorte diaboli» (2007), var ikke minst et bevis på det.





På «Abrahadabra» er gruppa blitt trio. Med til sammen 100 gjestemusikere, deriblant Kringkastingsorkesteret og Schola Cantorum, høres det likevel ikke sånn ut. Sammen skisserer de et opp et dunkelt, men innbydende og gjenkjennelig univers, et mørkt rike der vrange gitarriff og drivende trommer pares med kor, fløyter, pauker og strykere.





Kor og orkester integreres på imponerende vis uten at blir overlesset og pompøst. Episk, mektig og mystisk, ja vel, men alltid med låta i fokus. Som på singelen «Gateways» som med sitt tritonusriff, onde strykere og Shagraths vekslende vokalbruk fint oppsummerer stemningen på plata. Agnete Kjølsrud (sist sett i Animal Alpha) bidrar med gjestevokal som løfter låta og får oss til å savne flere kvinnestemmer i denne maskuline sjangeren.





Til tross for at hver låt er et lite univers i seg selv, oppleves «Abrahadabra» – med sine elleve låter og gjennomsnittslengde fem minutter – som forbausende umiddelbar. Litt på grunn av gjenkjenneligheten, selvsagt, men mest på grunn av variasjon, tydelige melodier og godt håndverk.



Såpass må en da også forvente av et band av Dimmu Borgirs kaliber.



HØYDEPUNKT: «Gateways» og «Born treacherous»

 
 
 
På forsiden nå