Youngs beste på 20 år

«Le Noise» er mannens beste album på 20 eller 30 år.

Saken oppdateres.

Hør hele albumet på Spotify her.



Neil Young:



LE NOISE



Warner





Første gang man hører «Le Noise» blir man slått i bakken av en gitarlyd som mangler sidestykke. Det buldrer og braker, det er rått og lyrisk på en gang. Det er bare Young og hans gitarer vi hører på albumet, men lydbildet er monumentalt.



Albumtittelen er et ordspill på produsent Daniel Lanois' etternavn, og det er fortjent, for Lanois har virkelig gitt Young en helt ny lyd. Det vi hører på dette albumet er en syntese av det som har vært ytterpunktene i hans gitarspill gjennom hele karrieren.



Young har laget støy, feedback og voldsomme, forvrengte elektriske riff helt siden 1969. Og han har spilt den såreste akustiske gitar du kan tenke deg. Her går disse ytterpunktene opp i en ny enhet, og opphavsmennene har rett når de sier at det ikke likner på noe annet der ute.



Alle som er interessert i rockens utvikling, bør sjekke «Le Noise». Neil Young nærmer seg 65 år, men han er fortsatt i stand til å overraske – samtidig som han alltid er seg selv. På dette albumet oppsummerer han hele sin karriere, samtidig som han gir seg selv et nytt uttrykk.



Det er altså ikke «same shit, new wrapping», som noen kan finne på å innvende. Dette er noe nytt, men samtidig gammelt. Han synger om sine gamle favorittemaer. I den vakre, akustiske «Love and War» oppsummerer han det hele på en ydmyk måte: «I sang about justice, but I hit a bad chord/But I still try to sing about love and war». Han illustrerer den tette forbindelsen mellom krig og kjærlighet i en enkel linje om hva familien må være forberedt på når far drar i krig: «Daddy won't ever come home again».



Young ser seg tilbake også i den selvbiografiske «Hitchhiker» og i andre låter som knytter an til hans tidligere liv og tematikk. Det må sies at alle de åtte sangene ikke er av samme format. Noen er nærmest ordinære. Noen har et tradisjonelt blues-country-rock format, og de kunne ha blitt kjedelige, hadde det ikke vært for den fantastiske lyden.



Men de to, tre beste sangene er på høyde med noen av de sterkeste sangene han har skrevet. Det sier ikke så rent lite.



Neil Young har utgitt flere ålreite album de siste årene, men det er lenge siden han har vært på dette nivået. Noen vil si «Le Noise» er hans beste siden «Ragged Glory» (1990). De som foretrekker den akustiske Neil Young, vil si han ikke har vært så god siden «Harvest Moon» (1992). Noen vil gå helt tilbake til «Rust Never Sleeps» (1979).



«Le Noise» er uansett en av årets mest oppsiktsvekkende utgivelser.



HØYDEPUNKT: «Love And War» og «Hitchhiker».

 
 
På forsiden nå