Fint å være jevn

Ny start med fin pop.

Saken oppdateres.

Cd
DeLillos:
«Trist å være glad»



Disse nye låtene ble opprinnelig tatt opp under DeLillos' tre konserter tidlig i desember, mikset og brent på stedet og gitt til publikum ved utgangen. I januar har de imidlertid vært i Abbey Road og spilt inn de samme låtene i studio.



Bak et oppsiktsvekkende cover, som er minst like ekkelt og nifst som det er morsomt, får vi et helstøpt og ganske godt DeLillos-album som en ny start etter oppsummeringsåret 2010. Lydbildet har en dreining mot det britiske, litt mer Paul McCartney enn Neil Young, for å si det sånn. Låtene er gitt sober popdrakt, dominert av lekkert gitarspill og flotte tangentbidrag fra Moving Oos' Håkon Marius Pettersen.

Enig? Hør plata i Spotify

Jevnheten er platas store styrke og svakhet. Her slipper vi de mest pludrende naivismene, selv om «Søt og svensk» er nær når den viser fram «Partysvenske»-medaljens forside. Samtidig mangler den ene store signaturlåten, melodien og teksten som virkelig stikker seg ut i bandets etter hvert gedigne låtkatalog.



«Trist å være glad» er derfor noe så enkelt og fint som ei grunnleggende solid og god popplate. DeLillos på det jevne og litt til er ikke fantastisk, men det er bra nok.



HØYDEPUNKT: «Trist å være glad»

 
 
På forsiden nå