Suset fra gammeleika

Når en har sett det meste og stormen har stilnet, trenger en ikke rope like høyt.

  Foto: Kjell A.Olsen

Saken oppdateres.

Cd
Åge Aleksandersen & Sambandet:
FURET VÆRBITT
EMI



«Stormen blæs mot greina / Som strenga, i leik over skog / Mektige tona, sus og hvisken / Syng i fra topp te rot / Regnet fell brått / Og du møte dråpan som kjem / Blotte dæ villig / De innerste furan / Juble igjen og igjen».



Linjene er fra «Treet», en av de sentrale låtene på Åge Aleksandersens 20. album. Ord som er lett å overføre til den 62 år gamle artisten, som er blitt selve den gamle eika i norsk rock. Som alltid har vært der, som har sett det meste, og som fortsatt står der etter tørke og storm – preget og vindskeiv, men fortsatt oppreist og vital.



I løpet av de siste 5–6 årene har Åge bevist at han fortsatt er full av rocka energi ( «To skritt frem») og han har skylt ut gammelt slagg fra barndom og oppvekst ( «Katalysator»). Han har lite igjen å bevise, færre slag igjen å kjempe, i alle fall på egne vegne. De nødvendige arbeidsoppgavene er gjennomført, kanskje er det derfor «Furet værbitt» er blitt så avslappet, ettertenksom og nesten mystisk.



I motsetning til hudløst og eksplisitt personlige «Katalysator», er «Furet værbitt» mer poetisk, subtil og antydende på tekstsiden. Også musikalsk holder de litt igjen, noen sanger trygler nærmest etter en forløsning, en understrekning eller et punktum som ikke kommer. Dette er ikke plata for enkle løsninger eller billige triks. Melodimessig er ikke dette Åges sterkeste plate, til det har den for få udiskutable hits, melodier som virkelig griper tak ved første lytt. Innledningsvis oppleves dette som en liten skuffelse. Etter hvert oppheves dette likevel langt på vei av platas styrker, flere av dem nye og friske i Åge-sammenheng.



For første gang siden 1999 (Ulf Risnes) overlater Åge denne gangen produsentjobben helt og fullt til en annen. Kåre Chr. Vestrheim revolusjonerer ikke lyden av Sambandet, men han tilfører raffinement og lekker fingerspissfølelse. Hver enkelt låt får et klart definert lydbilde med lekenhet og dybde, der musikerne i Sambandet trer fram i klarere og til dels nye roller. Ikke minst har han gjort en fenomenal jobb med Åges vokal, som aldri har hørtes mer nyansert ut. Jeg har også Vestrheim mistenkt for å stå bak gitar-/pianofiguren, stjålet fra Coldplays «Clocks», i refrenget på singelen «Medvind» – samme band kan nok også ha inspirert arrangementet på «Treet».



Felles for mange av låtene er en undrende, ydmykt betraktende, smått filosofisk og universell grunnstemning. Åge hadde imidlertid ikke vært Åge om han ikke hadde kommentert vår tid – denne gangen på godt og vondt. Når han velger raljeringsformen (som på «Drittlei») kan jeg styre meg, da kan han bli plump og belærende. Når han velger sinne som virkemiddel, har han også en tendens til å gi låtene masete musikalsk drakt, i dette tilfellet stampende og ufunky funk. Samme innvending kan rettes mot ompaen på «La de små barn komme til meg», en litt for direkte sang om overgrep innenfor kirken.



Da er det bra at vi på samme plate får eksempler på hvor effektivt og riktig det kan gjøres. Åge får nemlig sagt minst like mye om Norge og verden anno 2011 – og flere ganger så sterkt – på «24/12», platas klart beste låt. En serie kornete snapshots danner et dunkelt tidsbilde der vi mennesker famler rundt på leting etter varme og fellesskap i en overfladisk, kald og narsissistisk samtid. Toppet av et hårreisende nydelig instrumentalparti, er dette Åges vakreste og mest rørende sang på veldig, veldig lenge. Den stillferdige, nærmest jazzslepne avslutningsvalsen «Reise med vind» sitter også sterkt, med en tekst som muligens kan relateres til Åges mye omtalte kollaps i fjor. Her maler Åge fram en hudløs «her er så underligt»-sinnsstemning, tydelig utløst av en definerende opplevelse som ikke bare setter ting i perspektiv, men som forskyver perspektivet fullstendig.

Enig? Hør plata i Spotify

Plata har flere treffere, for eksempel «Maria Magdalena», der Åge gir utenlandske prostituerte et liv og en historie over et Sambandet i strålende og saftig The E-Street Band-driv. «Treet» er dvelende og mektig, singelen «Medvind» bæres av en uanstrengt eleganse, mens «Total kapitulasjon» starter som en tradisjonell Åge-rocker – men tar en tung og moderne avstikker i refrenget. Varme, tilforlatelige sanger om kjærlighet og vennskap er en Åge-spesialitet, denne gangen fint utført i «Oss to» og «Ly i fra stormen».



Åges 20. plate er ikke perfekt, men er likevel blitt ei varm og smygende plate der styrkene overskygger svakhetene. Mindre umiddelbar enn de to forgjengerne, men den fester seg vel så sterkt og dypt.

«Furet værbitt» slår rot, vokser seg stor og mektig med sine sår og enkelte krokete greiner – og jeg kan ikke skjønne annet enn at den vil stå der lenge.



HØYDEPUNKT: «24/12»



P.S. I august 2009 holdt Åge og Sambandet konsert på Torvet for 20 000 trøndere. De 16 beste låtene fra konserten følger med som bonus-dvd på «Furet værbitt». Konserten markerte også 25-årsjubileet for «Levva livet», med gjesteartister som datteren Line Sofie, Kurt Nilsen og Sivert Høyem.

Se videoklipp fra konserten under

 
 
        
            (Foto: Kjell A.Olsen)

  Foto: Kjell A.Olsen

På forsiden nå