Beste siden comebacket

Gode låter, masse energi og dynamikk: Dumdum Boys er tilbake til gamle høyder.

  Foto: FREDRIK VARFJELL / NTB SCANPIX

Saken oppdateres.

Album
Dumdum Boys
TI LIV



Etter «Totem» i 1998, tok Dumdum Boys pause fra platestudio helt til 2006. Da kom «Gravitasjon», en positiv overraskelse for alle som trodde at bandet hadde brent av kruttet en gang for alle. «Tidsmaskin» (2009) holdt også mål. «Solide saker», skrev Adresseavisen anmelder, som likevel var noe avmålt i sin begeistring.

I mine ører høres begge disse albumene ut som svake femmere. Begge er solide og inneholder gode låter, men de mangler spontaniteten som gjorde Dumdum Boys til et av Norges-historiens beste rockeband.

Men alle gode ting er tre: «Ti liv» er en soleklar femmer. Albumet er så sprekt, spenstig og mangfoldig at jeg tar sjansen på å bruke store ord: Dumdum Boys er tilbake til gamle høyder.

Hør «Ti liv» i Wimp eller Spotify.

Det starter kanskje litt forutsigelig. Tittellåten er typisk Dumdum, en energisk rocker som det finnes mange av i den innholdsrike katalogen deres. Med unntak av tekstlinjen «Har helt mistet troen på nihilismen», som er en underfundig fulltreffer, er teksten heller ikke original: «Spenning har jeg nok av/har hodet på blokken».

Men når man lytter nærmere, oppdager man at låten har noe mer. Den er rufsete og raffinert på en gang og munner ut med strykere og korsang uten at det blir polert eller tamt.

Denne forlokkende kombinasjonen av det røffe og det elegante preger hele albumet. Lydbildet er rocka og gitarbasert, men det er aldri flatt, det inneholder nyanser som pirrer nysgjerrigheten. Korsang og strykere, til dels også trompet og saksofon, fungerer flott. Dumdum Boys har fått et løft, og jeg har mistanke om at bandets nye produsent Bent Sæther har en del av æren for det som har skjedd.

Men selvfølgelig er det Prepple, Kjartan, Aslak og Sola som er selve substansen. De synger og spiller med større fandenivoldskhet enn på mange, mange år. Kristiansen og Dørum har skrevet en rekke gode låter. En av dem kommer som kutt nummer to; «God morgen satan» er klassisk Dumdum. Deretter slår Kjartan til med glimrende åpningslinjer på «Hybris»: «Jada, jeg vet jeg må ha ambisjoner/og i morgen er mine å stå opp/det kan by på komplikasjoner».

Diskoflørten «Pulver» er mer en kuriositet. Dørums «Kald dag i helvete» er derimot en milepæl, så tung og seig at den minner om Led Zeppelin anno 1975. Jeg synes jeg hører Sæthers klo. «Kort rødt skjørt», som nettopp er utgitt som single, er ikke mer enn grei nok i dette selskapet. Deretter senker de tempoet på den fine «Synd for deg», før «Rennesteinsvalsen» kommer som en stillferdig, akustisk overraskelse, en ballade som rett og slett er vakker.

Albumet slutter med to låter som ligger på et mer gjennomsnittlig nivå, men også «Evig liv» og «Fred & kjærlighet» er så godt og inspirert gjennomført at de bekrefter inntrykket som resten av albumet gir: «Ti liv» er en perfekt tittel.



Høydepunkt: «Kald dag i helvete»

 
 
        
            (Foto: FREDRIK VARFJELL / NTB SCANPIX)

  Foto: FREDRIK VARFJELL / NTB SCANPIX

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå