I et land der vi kaver mellom ironisk avstand og dypt alvor, mellom overfladisk velstand og dyp selvransakelse, er det få artister som treffer tidsånden bedre enn Karpe Diem. Fra å lage fengende, men forglemmelig gla'rap er de blitt viktige stemmer, og det skyldes ikke bare forhold utenfor dem selv.

Duoens fjerde album spiller nemlig eminent på de samme kontrastene som finnes i samfunnet det speiler. Her svinger det hardt mellom det breiale og det selvforaktende. Mellom det følsomme, nesten sentimentale og det mørke, aggressive.

Verken Chirag eller Magdi er raptekniske gudegaver, men de er blitt tekstforfattere av virkelig format. Allmenne uten å ty til banaliteter, aktuelle uten å bli for konkrete – hele tiden med «et øre til himmelen og et til gata», som de selv sier i «Støv». De hadde ikke kommet like langt uten teft for refrenger, og det er stort hitpotensial i sanger som vondvakre «Porselen» og «Støv», multikulturalismehymnen «Påfugl» samt refrengsterke «Her», som bare ved å rime Cherroxa med Seroxat elegant og vondt setter ord på det å bli voksen.

Vi får likevel avstikkere til skitten og basstung klubb- og hiphopproduksjon på låter som singelen «Toyota'n til Magdi», «Nyrestein» og den morsomme veien-til-toppen-låten «Jens». Gjesteopptredener fra Truls Heggero, Kråkesølv, Madcon-Yosef og Maria Mena bryter også med et bilde som kunne blitt endimensjonalt.

Det er blitt sagt at eskapisme er det eneste som selger i dag. Karpe Diem beviser at det er en sannhet med modifikasjoner.

HØYDEPUNKT: «Jens»

Anmeldt av VEGARD ENLID