Myk og god Sofian

CD: Likte du John Legend, vil du kose deg med Sofian.

Saken oppdateres.

Norsk soul har liksom ikke stått til troendes. Det er det Sofian nå skal rette på. Han skal, ifølge seg selv, knekke soulkoden og vise at også «vi her oppe» kan være mjuke og emosjonelt finfølende på plate. Og det lykkes han faktisk med.

Ja til et fargerikt fellesskap, der altså!

 



En under middels Quart-konsert kunne tyde på at mediehypen rundt Sofian var overdrevet, men på debutplata innfrir han alle forventningene. Han har funnet nerven og sjelen som gjør soul rørende og svingende i stedet for irriterende og «fønki». Det er først og fremst Sofians tilstedeværelse som sanger som bærer plata. Han har full kontroll på soulklisjeene og leverer klokkerene korharmonier. Det (nesten for) slicke bandet hans briljerer seg dessuten gjennom 12 låter i en grisefet produksjon. «Bra til å være norsk» er det fristende å skrive, men det var vi jo enige om at vi skulle slutte med. At dette er ei debutplate med en fersk artist, er lett å glemme. På låter som «She Wants to know» og «Soulman» er unggutten, ja nettopp, en fullbåren soulmann. To vågale coverlåter - «Isn{rsquo}t She Lovely» og «People Are People» - viser et lekent og utvunget forhold til sjangeren.

 



Storselgere som JT og John Legend har pløyet vei, og nå kan det være Sofians tur til å fylle norske IKEA-stuer med groovy soul («jeg har virkelig fått smaken av svart musikk, altså»).

La oss håpe listemakerne i VG gjør gode miner til slett spill og ikke lar Christer Falck (som gir ut Sofian) kaste en skygge over et av landets største musikalske talent.

Høydepunkt: «She Wants to know» og «Pride»

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå