Endelig voksen

CD: Maria Mena vrenger sjela så det er vondt å høre. Endelig er hun mer enn bare lovende.

Saken oppdateres.

Hun er fortsatt ikke fylt 20 år, men allerede tre album ute i karrieren. Med mulig USA-gjennombrudd i bakhodet er det svært modig av Maria Mena å presentere ei plate som er så langt fra «feelgood»-begrepet som det er mulig å komme for en poputgivelse. Hun har alltid levert tekster godt over gjennomsnittet og langt over det en forventer av en tenåring. Med mer klokskap og enda mer levd liv i bagasjen vrenger hun denne gangen sjela så det er vondt å høre på til tider. I tekster som sneier innom de fleste vonde fasetter av mellommenneskelige forhold, veksler hun mellom å være offer («It’s not his fault I made him lose his temper / I should know better not to talk too loud») og gjerningskvinne («I don’t want romance / Just grab me with your hands / And leave when I’m done»). Litt forlest på ordbøker er hun muligens, men flinkis-stempelet holdes på avstand gjennom sår og total utlevering.

¿Fortsatt er det slik at de hudløse sangene hadde kledd et lydbilde med mer friksjon, dynamikk og spenning. Samtidig har hun fått enda mer spenn i sin i utgangspunktet særegne og flotte stemme, og på enkeltsanger utfordrer hun de melodisk trygge rammene. Det fører til at hun også har levert sitt musikalsk mest interessante album. «Apparently Unaffected» er ingen revolusjon i forhold til tidligere utgivelser. Men Mena er blitt litt bedre på alt, og da framstår hun plutselig som en viktig, fullt utviklet artist. Ikke verst av en tenåring.

Høydepunkter: «Internal Dialogue» og «Just Hold Me»

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå