Skrudd kunstpop

CD: Ping leker seg med sjangre i eklektisk plate med utsøkte melodier.

Saken oppdateres.

Det er sjeldent man kommer over noen som gjør skrudd pop så spennende som Ping. Det oslobaserte bandet, med flere medlemmer fra Trondheim, ga ut sin debutplate «It{rsquo}s a Picnic» allerede i 2000, og fulgte opp med en splitt-ep med No Life Orchestra i 2003. På sin andre langspiller går bandet nok en gang på tvers av alle sjangre. Resultatet imponerer, og ikke minst, det overrasker.

For er det noe bandet har evne til, så er det å leke seg. Derfor er det heller ikke gjort i en håndvending å båssette det de driver med. Men kjernen, og det som hindrer Pings musikk i å bli for utfordrende og langtekkelig, er de ypperlige melodiene. For enten det tar form av kunstpop/jazz («The Stupid Whistler»), funky soul («Comoneverybody»), tulleelektronika («Bow To The Beagle») - eller som oftest: alt på en gang - er det melodiene i bunn som er limet i puslespillet.

Som på de tidligere utgivelsene er det lett å høre at Ping liker Zappa. Men istedet for å etterape, låner de bare formen og fyller den med sitt eget innhold. Og nettopp derfor er dette en fascinerende plate. Det blir spennende å se hva bandet kan få til på scenen under Bylarm i Tromsø.

Høydepunkt: «Comoneverybody» og «Dying On A Strange Day»

 
På forsiden nå