Harley i storslag

Veteranrockerens låter taper noe når de blir servert i akustiske versjoner, men de vinner minst like mye.

Felemagi: Fiolin hører med når 70-tallshelten Steve Harley fremfører gamle og nye favorittter. Samspillet med Barry Wickens er upåklagelig.  

Saken oppdateres.

Konsert

Steve Harley

Olavshallen, Lille sal  - torsdag kveld

70-tallshelten Steve Harley er blitt en norgesvenn, og også en trondheimsvenn. Han har alltid hatt en hengivent trøndersk publikum, og jeg tror dette var min femte konsert med ham her i byen på knapt 25 år. Meget mulig var det også den beste konserten jeg har vært på med ham.

Det var ihvertfall den konserten med minst publikum, og den første konserten med ham uten syforeningskakkel i bakgrunnen. Dette var sivilisert, tre på scenen, akustisk gitar, piano og fele og 4-500 publikummere i hvert sitt sete - lyttende til kjente og mindre kjente låter.

Det begynte litt nølende, noen mindre kjente låter, noen lydproblemer, litt sjenert publikum - og en Steve Harley merkbart uvant med å stå på en scene uten scenekant - med "publikum oppå seg".

Så dro han og bandet "The Best Years Of Our Lives", ingen kan som ham rime "tragisk" med "magisk", og konserten kunne begynne for alvor. Han ertet publikum da de ikke hang seg på klassikeren "Judy Teen" ("den  var en hit i alle andre land i verden..."), ertet oss med alderen ( "jeg har hørt at alle uttaler byen Trondheim nå, at bare gamle folk sier Trondhjæm - så da må jeg vel si Trondhjæm her") - og så spilte han tre gnistrende gode nyere låter på kjappen. Nydelige "The Coast Of Amalfi" gikk over i kveldens vokalprestasjon "Stranger Comes To Town" før han overrumplet med Marc Bolan-hyllesten "The Lighthouse". Den kom så til de grader til sin rett i denne besetningen, de kunne ha holdt på i dagevis for min del, ikke minst med fiolinbidragene til Harleys best innarbeidede medmusiker Barry Wickens.

Men de hadde jo noen flere låter å by på, og en artist har litt å by når han kan avslutte en konsert  med kvartetten "Mr. Soft", "Sebastian", "Tumbling Down" og "(Come Up And See) Me Make Me Smile" De to midterste fungerte best i lange, smygende akustiske versjoner - de mer rocka uptempo-låtene tapte litt på dette formatet.

Men det gjorde ikke så mye når Harley kompenserte så det holdt mellom låtene. Han kunne kokettere med håpløs uttale av bynavnet Bodø, at han hadde fått en sønn som ikke en gang en eneste gang har prøve å røyke hasj  - men slett ikke alt var fleip. Harley bød rett og slett på seg selv, også når han i følge eget utsagn fortalte den lengste historien noen sinne på en scene, om han år som ung gatemusikant i London. På ni måneder skrev han låtene til sine to første album, og gikk omtrent sammenhengende på LSD, noe som endte med en badtrip. Han våknet i en rundkjøring ved Blackfriars, sulten og uthultet, visste at livet måtte ta en ny vending. Han var så sulten at han prøvde å stjele et brødskvie som var grønn av mugg fra en gammel uteligger, med "nicotine stained eyes" - et øyeblikk som ble til teksten til "Tumbling Down" - hans største konsertnummer.

Etter det runget allsangen på nettop den låten blant godt voksen ungdom sammen med Harleys munnspill. Igjen var publikum dratt med tilbake til "The Best Years Of Our Lives", men Harley hadde bidratt med mer enn bare nostalgi.

Mye mer magisk enn tragisk: Steve Harley viset at han kan gjøre store konserter også for et sittende publikum. 

Mye mer magisk enn tragisk: Steve Harley viset at han kan gjøre store konserter også for et sittende publikum. 

På forsiden nå