Herlig ambisiøst

CD: Muse har fornyet seg, og samtidig laget sitt beste album til nå.

Saken oppdateres.

De er ikke akurat kjent for å holde tilbake, britiske Muse. Det gjør de heller ikke på sitt fjerde album. Likevel er det på mange måter et annet band som møter oss på «Black Holes And Revelations». Utporsjoneringen av virkemidler er mye jevnere, dynamikken mer påfallende og – ikke minst – aldri har bandet hatt bedre låter og støtte seg på.

Ta åpningslåta «Take A Bow»: Et synthmotiv bygger sakte, men sikkert opp låta, før det hele kuliminerer i et uimotståelig tritonus-riff-o-rama. Den påfølgende «Starlight» høres ut som en miks av Keane og Depeche Mode, og må være bandets mest poppa øyeblikk noensinne. Og sikkert den låta som er hardest å svelge for die hard-fansen.

På den første singelen fra albumet, «Supermassive Black Hole», flørter bandet i større grad med elektroniske virkemidler. Men låta er god, og melodien i den skingrende fistelvokalen lager en fin motpol til den (lavt miksa) skrikevokalen på refrenget.

Platas mest uventa spor er den semi-akustiske crooneren «Soldier’s Poem». Men med overfølsom vokal og Queen-koring på refrengene fungerer låta overraskende godt.

Dette albumet vil helt sikkert gi Muse nye tilhengere, men gamle fans trenger ikke å bli skremt av den grunn. For bandet kan fortsatt være like herlig pompøse og hardtslående som før. For eksempel i de siste minuttene på avslutningslåta «Knights Of Cydonia», der huggende gitarer pares med flerstemt vokal og massive synthtemaer, og til sammen utgjør et deilig suggererende parti som gjerne kunne vart lengre.

Muse spiller på Quart-festivalen lørdag.

Høydepunkter: «Take A Bow» og «Knights Of Cydonia»

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå