Loven vest for Lamon

MUSIKK: Etter grovt overvurdert debut er The International Tussler Society tilbake med den virkelig gode andreplata.

Saken oppdateres.

For ti år siden spilte en dårlig skjult variant av Motorpsycho inn en morsom bagatell av ei countryplate, som det fiktive soundtracket «The Tussler». I fjor ble plata relansert og remastra i lekker innpakning, men innholdet forsvarte på langt nær skamrosen plata ble omfavnet av. Den låt fortsatt som en ujevn, sjarmerende bagatell. Slik den sannsynligvis var ment som. Fjorårets nyutgivelse har likevel ført mye bra med seg. Først en serie konserter med et band med en helt annen tyngde og dybde enn på 94-leken. Så dette. Ei plate omtrent like bra som The International Tussler Society har vært på scenen i det siste - og med originalmateriale. Det tar omtrent 45 sekunder å skjønne at dette er noe helt annet. At denne gang er det alvor. Energien, soundet, vokalharmonien. Åpningssporet «Highway Zen» er strengt tatt alene bedre enn den forrige plata - og den er ikke engang det beste sporet på denne. Bandet har blitt sju + hund og låter som et uvær i en mektig miks fra country og vestkystrock til bluegrass og sørstatsrock. Det skal sies at plata, som mange plater for tida, virker enda bedre enn den er. Første halvdel (de seks første sangene) er så sterk at det låter som et nyoppdaget klassisk 70-tallsalbum. Da snakker vi verdensklasse. Klassen til Gram Parsons, Gene Clark, Lynyrd Skynyrd, Neil Young og Grateful Dead. Retrorock blir ikke stort bedre, med kjærlighetsballaden til bikkja til Lars Lien, «Laila Lou» som varmt høydepunkt. Andre halvdel av plata holder ikke samme nivå. Uhøytidelige bagateller og dronete sanger som sannsynligvis kommer mer til sin rett live gjør at albumet likevel ikke er for godt til å være sant. Likevel, selv i de minst gode sangene har bandet en rufsete autoritet og gnistrende dynamikk mellom steelgitaren til K.K Karlsen og strengene til Snakebite Ryan som gjør at plata har mye å by på da også. Bandet låter formidabelt, produksjonen er levende og varm og Bent Sæther har skrevet sanger som viser en forbløffende evne til å briljere i sjangre som tilsynelatende ligger langt fra Svartlamoen. Bandet har flere gode vokalister, med Lars Lien som den aller beste. På «Motorpsycho presents The International Tussler Society» har de omsider blitt landets (og et av verdens) beste rocka countryband. Uten tvil. På plate også. Stilige omslagstegninger av Ronja Berge og en DVD med bl.a. en artig dokumentarfilm om innspillingen av plata, gjør dette til en særdeles solid pakke, selv for oss som mener bandet hittil har vært noe oppskrytt. Høydepunkter: «Laila Lou» og «Satan's Favourite Son»

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå