Står ikke til laud

Akademisk tyngde til tross; Black Debbaths nyeste står fortsatt ikke til laud.

Dobbel parodi: Humoristisk holdning til både musikk og tekst gir Black Debbaths plate svært begrenset holdbarhet, mener vår anmelder.   Foto: L-P LORENTZ

Saken oppdateres.


Innledning:

Når Black Debbath etter 14 år endelig leverer et akademisk storverk synes det også rimelig å omtale de i en klart definert akademisk form. Jeg vil følgelig i denne omtales hoveddel se nærmere på platas og bandets sentrale kjennetegn, for å så samle noen linjer i en avsluttende konklusjon. Mitt håp er at dette også kan være med på å besvare en sentral problemstilling i den akademiske musikkdiskursen; «hvorfor er det så fordømt vanskelig å lage gode, morsomme skiver!?»

Drøfting:

Som på Black Debbaths foregående album er det en dobbel parodi vi har med å gjøre, hvor bandet i tillegg til sine humoristiske tekster også lefler med det meste av 70-tallets hardrock- og stonerrock-klisjeer. Dette kan omtales som bandets første problem; når målet er å gjenskape noe musikalsk i humoristisk øyemed, skal det mye til for at resultatet blir særlig interessant. Det er dyktige musikere vi har med å gjøre, og det låter tidvis fett, men alt her er stort sett variasjoner av noe man har hørt før. At dette er et av bandets sentrale premiss gjør ikke skiva bedre av den grunn.

LES INTERVJU: - Fireren er humorrockens sekser

Da er kanskje bandet mer tjent på at vi ser nærmere på deres lyrikk. Tekstforfatterne Lars Lønning og Egil Hegerberg er jo begge morsomme fyrer, med god språklig teft, og flere av tekstene bærer preg av god humor. Men i motsetning til en god vits skal en god rockeplate tåle noen gjennomspillinger. Hvor mange ganger kan man høre låter som «Nei til runkesti på Ekeberg! (skulpturpark-låta)» før man går lei? Likevel, den akademiske harselasen er tidvis god, komplett med ekstensiv bruk av fotnoter.

Konklusjon:

Mens fokuset på en humoristisk holdning til rockeklisjeer er dømt til å skade det musikalske, har humoristiske tekster i seg selv svært begrenset holdbarhet. Følgelig er Black Debbaths innfallsvinkel til den gode, morsomme rockeplata vanskelig å gjennomføre.


Høydepunkt: En forseggjort booklet

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN

 

På forsiden nå