Her lukter det lim!

At man kanskje har landets dårligste bandnavn, spiller liten rolle når man spiller lortat punkrock.

Best siden «Ass Cobra»: The Good, the Bad and the Zugly har laget den beste norske punkskiva siden Turbonegers glansdager på 90-tallet, mener vår anmelder.  

Saken oppdateres.


TGTBATZ tar utgangspunkt i samme skitne turbo-punk som Turboneger og Anal Babes gjorde på midten av nittitallet – en innfallsvinkel vi ikke har sett mye til de senere årene. Zugly forsøker tidlig å iscenesette seg selv som verdens styggeste og tøffeste band med linjer som «I got laid/I got AIDS/I got crabs/I got abs», og klarer det langt på vei. Det hviler en ubehøvlet, stygg og destruktiv badass-aura over hele skiva. Her er amfetamin, groupies, fedme, angst og anti-autoritet sentrale stikkord. Det er rimelig tongue-in-cheek, ofte helt på kanten av det teite – men det havner alltid på rett side.

Under alt grumset og all dritten har vi å gjøre med et band med genuin meloditeft, med flerfoldige glitrende øyeblikk av sylskarp instrumentering og en vokalist som høres ut som en ekstremt lite nykter Hertis. Bandet viser også overraskende bredde innen de smale punkrammene, med varierte hooks som er umulig å riste ut av hodet. TGTBATZ skal også ha ros for innovativ samplebruk som hever resultatet ytterligere. Enda viktigere; bandet kan kunsten å begrense seg. Skiva har ingen låter over tre minutter, og klokker inn på 27 minutter totalt. Det gjør det bare lettere å hente en ny øl og trykke play noen ganger til.

Men dette er først og fremst tøft! Så intenst tøft at jeg får bakoversveis, pusteproblemer og tårer i øynene!

Beste norske punkskiva siden «Ass Cobra»? Lett!

Høydepunkt: «Nowhere To Go»

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN

 
På forsiden nå