Minimalistisk trønder-rap

MUSIKK: Med intrikate tekster over solid produksjon gjør Kjartan Gaulfossen det klart at han mener alvor.

Saken oppdateres.


EP-en «Siden neste gang» forankres i Erlend Smithees minimalistiske og tradisjonelle, trommebaserte instrumentaler. Disse fungerer som et bakteppe for Gaulfossens ganske personlige og delvis mystiske tekster. Denne kombinasjonen lykkes guttene ganske godt med, for på sitt beste er nemlig Smithees produksjoner en fryd for øret. Gaulfossen er heller ingen lyrisk lettvekter med sine smarte metaforer.

Over syv spor blir det imidlertid for ujevnt til at utgivelsen når de største høydene. Jeg tar meg i å etterlyse flere harmonier og et brudd i den rådende minimalismen, til tider høres det for tradisjonelt og enkelt ut. Og den kanskje aller beste produksjonen, «Breiar beite», blir merkelig nok avspist med bare ett minutt oppkuttet og tilskrudd rapping.

Likevel kommer en ikke utenom høydepunktene EP-en byr på. I «Dansetrinn» hører vi en inspirert Gaulfossen med flere sitatverdige linjer, og Lil Wayne-hintende «Chromed Out Eleven Hundred» er morsom på sin måte, over et flott pianoarrangement. Til tider høres Gaulfossen kanskje noe monoton ut, men alt i alt er «Siden siste gang» godt håndverk flere enn trøndere bør kunne omfavne.

Høydepunkt: «Dansetrinn»

Anmeldt av ALEXANDER ØVERÅS KARLSEN

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå