Et syvmilssteg videre

Ikke lenger bare heseblesende moro, Hopalong Knut har utviklet seg stort musikalsk og tekstmessig.

Saken oppdateres.

Hopalong Knut har utviklet seg til en å bli en skikkelig konsertattraksjon. De mestrer de helt store formater, er store lokalt i Trøndelag, men har også potensial nasjonalt. Og de vil definitivt forsterke sin posisjon med sin andre cd.

«Evolusjonens trøst» har riktignok ikke den enkeltlåten som ville kunne gjøre den til en virkelig storselger. Men det er omtrent bare det cd-en mangler. Bandet har hatt sitt veldig klart definerte utgangspunkt i skamusikken - slik den ble spilt på Jamaica på 60-tallet og ikke minst i England rundt 1980. Så har de koblet det uttrykket med ujålete, norsk festkultur.

 

Resultatet har vært flott popmusikk, men med kanskje litt for mye tjo og hei-preg til at de nådde særlig dypere enn overflatemoro. På «Evolusjonens trøst» har de helt tydelig jobbet ekstra bevisst med tekstene. De er gode og finurlige, med bidrag fra flere medlemmer i bandet og fra hovedlåtskriver Rolf Byes gamle Skrømt-kollega Bård Lie (alias Ottar Baardgren). Lies bidrag ødelegger ikke akkurat for plata, for å si det sånn.

 

Det gjør heller ikke den musikalske utviklingen til bandet. I samarbeid med produsent Marcus Forsgren (Lionheart Brothers) har de jobbet veldig godt i studio og utviklet seg kraftig fra sitt gladska-utgangspunkt. Her beveger de seg tidvis inn mot tyngre reggaeproduksjon med kledelig bruk av ekko og andre dub-elementer. Det er helt enkelt sagt mye mer å tygge på her enn i debuten.

Så mye at bandets i utgangspunktet største aktivum, vokalist Kristin Jensen, av og til fremstår som det litt svake kortet. Hun er i utgangspunktet best på de kjappeste låtene, kan fortone seg litt endimensjonal på roligste låtene. Men blant annet i nydelige «Opus nr. 1» viser hun potensialet i de mer ettertenksomme stundene også. Dette er en vinner!

 

HØYDEPUNKT: «Spark på leggen» og «Piltdownmainn»

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå