Tiltalende pop

Ulvans uttrykk løftes av norske tekster og det er lett å bli temmelig begeistra.

Saken oppdateres.

Ikke alle artister som går fra engelsk til dialekttekster kler overgangen.

Med Therese Ulvan er det annerledes. Musikken hennes har fått et helt annet liv med personlige og helhjertede tekster. Ja, låtene er blitt bedre, refrengene klistrer seg bedre fast til lytteren. Hele prosjektet hennes har fått en tydeligere retning.

Ikke alt på dette albumet er like bra. Coveret har et hjemmelaget preg og produksjonen kunne vært spenstigere. Musikken kan bli litt for «hyggepop perfekt for P1»-aktig, med tittellåten og «Nye gnagsår, gamle ski» som tydelige eksempler. Det er låter ihvertfall undertegnede er lei av omtrent før de er halvferdige.

Men også hyggepopen kan være fin. «De salige kveldan» med piano, munnspill, mimrende tekst og flott refreng er radiopop av godt gammelt merke. Og når Therese og hennes fine band går lenger inn i alvoret, blir det ordentlig fint. «Ta mi grind», «Engel» (etter Marius Müller) og «I den tolvte time» er tidløs organisk populærmusikk som knytter tradisjonsbånd til såvel Vårsøg som Kari Bremnes - og Erik Bye for den del. Og når Therese synger «Ane dæ» bare akkompagnert av kirkeorgel får vi virkelig øynene opp for potensialet.

Mer liveerfaring med dette bandet og et enda mer gjennomarbeidet produkt, så er Therese Ulvan en artist å regne med.

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå