At vi skulle få Boards of Canadas fjerde fullengder – den første på 8 år – kort tid etter at Daft Punk presterte nøyaktig det samme med sin «Random Access Memory», er et rimelig fascinerende sammentreff. Begge duoene var på hvert sitt vis sentrale i å endre perspektiv på hva som kunne gjøres med elektronisk musikk mot slutten av 90-tallet. Og mens Daft Punks greie skulle vise seg å være langt mer kommersielt potent, var BoC sammen med labelkameratene Aphex Twin og Autechre svært sentrale i å alminneliggjøre de mer eksperimentelle sidene ved elektronisk musikk.

I motsetning til Daft Punks mye omtalte dreining bort fra datamaskinen til fordel for «ordentlige» instrument, går BoC nå også motsatt vei. Mens de på sitt forrige album, oppløftende men småkjedelige «Campfire Headphase», primært benyttet seg av gitarer og stryk som melodisk bærende element, står vi nå tilbake med de illevarslende synthene og skurrete opptakene som i større grad preget forgjengeren – den mesterlige «Geogaddi».

BoC har aldri vært redd for å dvele ved repeterende tema eller for å male ut dystopiske stemninger, men her er disse elementene skrudd ytterligere til. Det blir imidlertid aldri for mørkt, til det er duoens hang til oppløftende melodier for sentral. «Tomorrow’s Harvest» høres ut som en rekke kalde, retrofuturistiske vignetter, produsert til for lengst glemte science fiction-serier og vevd sammen til en perfekt helhet. Den oppleves derimot som en florlett og vakker morgenstund, mens en nagende følelse av at noe er i alvorlig uorden skurrer i bakgrunnen.

Der det kan synes som om Daft Punk har brukt de siste åtte årene på å telle grunker og leie inn musikere, høres det ut som om BoC har brukt brorparten av tiden på nitid auditivt forskningsarbeid. Resultatet er like emosjonelt medrivende som det er imponerende, og som de aller beste verkene i sjangeren engasjerer «Tomorrow’s Harvest» hodet i like stor grad som hjertet. Dette er et nær perfekt album, like velegnet for konsentrerte lytt som det også kan utgjøre uendelig vakker bakgrunnsmusikk.

Å forvente noe særlig interessant fra Boards of Canada i 2013, et tiår etter de sist opplevdes som relevante, var noe jeg kun forbeholdt de aller mest optimistiske blant oss. At duoen skulle slå til å gjøre ny bestenotering, gi ut den vakreste musikken jeg har hørt på veldig, veldig lenge, og med det også produsere en potensiell sjangerklassiker, hadde i alle fall ikke jeg trodd.

Høydepunkt: «New Seeds»

Anmeldt av MARTIN ANFINSEN