Det er nesten umulig å oppsummere prosjektet Ulver på en konsis måte. Etter å ha kuttet ethvert bånd til black metal, sjangeren de startet sin musikalske ferd innenfor, har de primært operert i elektroniske landskap, mens de tidvis har snust på moderne klassiske komposisjoner. Som oftest med melankolske, neddempede og introspektive resultat.
På mange måter føles «Messe I.X-VI.X», komponert for Tromsø kammerorkester, som en logisk konsekvens av Ulvers utvikling de siste femten årene. Sammensmeltningen av det orkestrale og det syntetiske er sentralt her. Og mens orkestret får fritt spillerom i lengre strekk, er det tydelig at det meste er tungt prosessert i bandets studio.
Ulver drar her inn mye av den samme lavmælt dissonante elektronikken som gjorde «Silence...»-ep-ene deres så uimotståelige. Det er konstant vakkert, men med en mørk og dirrende elektronisk undertone.
De ofte rørende klassiske arrangementene står i kontrast til spor som «Shri Schenider», hvor noe som kan høres ut som en prosessert klarinett utfolder seg over en pulserende rytme. «Glamour Box (ostinati)» bygger seg vakkert opp mot tidligere uante orkestrale høyder, mens «Noche Oscura Del Alma» høres ut som en slags slowcore spøkelsesvals, med forvridd vokal, skarpe elektroniske overtoner og radiostemmer som kimer inn fra et 40-talls jazzprogram.
Og mens platens svulstigste sveip blir en smule i meste laget for meg, dukker de opp så sjeldent i en ellers så velskapt skive at det er lett for meg å overse disse.
«Messe I.X-VI.X» samler mesterlig trådene fra et av Norges konsekvent mest interessante band, mens resultatet trolig er deres sterkeste album til nå. Dette er ikke bare nydelige komposisjoner, profesjonelt framført og kultivert gjennom nitidig studioarbeid, det er den beste tapningen av en imponerende ambisiøs kunstnerisk visjon.
Og når det nesten er umulig å oppsummere prosjektet Ulver på en konsis måte, er det jo bra de gjorde jobben selv.
Høydepunkt: «Glamour Box (ostinati)»
