Da Rindalsbandet Swiks debuterte for over fem år siden, var det på sin plass med betydelige doser entusiasme. En gjeng 15-16-17-åringer med en sjeldent moden tilnærming til klassisk låtskriving, og mot nok til å gi seg i kast med albumformatet. I 2013 får de ikke lenger gratis alderspoeng – nå bør de være i nærheten av å være ferdig pakke. Selv om «Where We Can't Find Our Way» viser utvikling, det skulle da også bare mangle, er ikke Swiks helt der oppe ennå.
Det er mange ting ved dem som er lett å like (bandnavnet er ikke en av dem!). De lager gitarpop av klassisk støpning som sitter godt i øret, med ekko særlig fra 70- og 90-tallet. Her er mye smart melodisnekring og god inspirasjon, jeg hører snev både av tidlig Radiohead og Muse og – når de er på sitt mest slentrende og minst pretensiøse – av Fountains of Wayne. Jo Sverre Sande har også vokst til å bli en vokalist som bærer både store løft og forsiktige kjærtegn.
Likevel klarer jeg ikke å fri meg fra en følelse av uforløst potensial. Brorparten av låtene har nesten alt som skal til, men noe stopper dem fra å virkelig skinne. I mine ører er lydbildet for ullent og tåkete, det gnistrer ikke slik jeg liker det. Det går en fin linje mellom det tidløse og det litt sidrumpa gammelmodige, en linje Swiks ikke alltid ender på riktig side av. Arrangementene er også hakket for streite for meg, mangelen på overraskelser, mothaker og friske ideer gjør helheten grå.
Synd, for melodigrunnlaget er bunnsolid på sitt verste og inspirert på sitt beste. Det er alt det andre som gjør at «Where We Can't Find Our Way» aldri blir mer enn et stødig popalbum som kunne og burde vært enda bedre.
Høydepunkt: «Weird»
Anmeldt av VEGARD ENLID
