Norge er ikke det letteste landet å bli anerkjent i for musikalske esteter. Vi har det med å dyrke det jordnære, det «ekte» og «ærlige». Her på berget fjaser vi oss ikke til, her bruser vi ikke med fjøra. Her føler vi oss mer knyttet til jordsmonnet enn til neonlysene.

Kanskje er det derfor de kjølige og elegante stilistene King Midas dessverre aldri er blitt bredt anerkjent som et av norsk rocks aller, aller beste band. Noe de i mine ører utvilsomt er, og noe de atter en gang bekrefter på «Rosso», deres første album på seks år.

Bandet, som debuterte som famlende 60-tallspsykedelikere i 1997, har to klassikere bak seg. Først den kantete, søkende kunstpop-ekstravaganzaen «Scandinavia» (1999, og i flott nyutgivelse tidligere i år), deretter oppdaget de catchy refrenger og utforsket sleazy, dekadent storbypop à la Roxy Music på «Romeo Turns». Så flatet kurven ut på et par ujevne plater, men på «Rosso» er bandet tilbake i godlune.

På mange måter legger «Rosso» seg midt mellom bandets to tidligere milepæler. Den deler det lekre, perfeksjonistiske og sentraleuropeiske lydbildet med «Romeo Turns», mens den deler albumfølelsen og «helhet over enkeltlåter»-preget med «Scandinavia». Det er blitt bandets mest avslappede plate, perfeksjonen er paret med noe som føles som en ny, tilbakelent selvtillit.

Dette er ikke plata for hits, «Rosso» tyr ikke til folkelige triks (selv om «Billie Jean»-synthstøt på «You Know My Name», tekstsitering fra «Wonderwall» og det åpenbare ranet av «Walking in the Air» fra animasjonsfilmen «The Snowman» på singelen «Snow» nærmer seg). At den er bedre på stemning, lyd og musisering (hør hvordan bassist Per Vigmostad får plata til å pulsere) enn refrenger, gjør at den kan virke motstandsløs om en ikke klarer å peile seg inn på samme storbyradiofrekvens.

I tillegg er to av ni låter instrumentale, blant annet den nesten sju minutter lange åpningen «A Ship Glides Through the Night». En nydelig, seig sak der piano-mollakkorder får selskap av glinsende moog-synth, og der flaksende fløyte rydder veien for en gråtkvalt sax-solo fra bandets faste kompanjong, Kjetil Møster. Det er vanskelig å høre for seg at åpningen på comebackalbumet kunne vært gjort med større eleganse. «The Strangler» er et annet høydepunkt, der urovekkende dissonans mellom varm spansk gitar og iskalde synther, reder grunnen for et kor som dystert messer «gjør det, sier dem».

I et knippe låter som smører oss med vellyd og detaljer, slipper vi nemlig aldri unna fornemmelsen av noe truende. «I am standing on the corner / between the high and the low», synger Ando Woltmann på «ColorSound», og setter dermed ord på bandets besnærende kombinasjon mellom høy- og lavkultur, mellom galleri og gate, der det dyriske og farlige alltid lurer under den kultiverte overflaten.

King Midas blir neppe store denne gangen heller, men om ikke annet har «Rosso» gitt en påminnelse om hvilket utsøkt band de er, og ikke minst om hvor stort og viktig hull de fyller i norsk rock.

Høydepunkt: «The Strangler»

Anmeldt av VEGARD ENLID