Nesten kul Bjøro

Et par av de stiligste og beste innspillingene han har gjort løfter Bjøro Håland til overraskende høyder.

Saken oppdateres.

Det er ikke lenge siden countrymusikk i norsk offentlighet hadde omtrent samme status som dansebandmusikk. Bjøro Håland spilte countrymusikk i tida da det ikke var særlig kult, og han sang en type country som fortsatt har vanskelig for å bli verdsatt, nemlig den smektende smørsangvarianten.

«Diamonds are forever» er spilt inn i Nashville. Det har et par sanger som burde kunne gjøre selv folk som var sikker på at de aldri ville like noe av Bjøro Håland imponert. Hans versjon av Marty Robbins «Devil Woman» får fram det beste i røsten hans, med en snerten lekenhet som Steinar Albrigtsen eller Randy Travis neppe hadde gjort mye bedre. Kledelig rocka «Somwhere Down The Line» er en sang av typen Chris Isaak har gjort altfor få av i det siste. Resten av materialet og framføringene fungerer ikke like godt. De beste sangene her fortjener respekt og anerkjennelse. Hadde andre halvdel av plata vært like sterk som den første, hadde 5-ern vært ganske nær.

HØYDEPUNKT: «Devil Woman» og «Somewhere Down The Line»

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå